Fagportal-forside       Hvilke vaksiner trenger jeg?       Prisliste       Kart og åpningstider      Publikumssider

 

Liedertafelet er et mannskor med tolv medlemmer, spesialisert på Schubert og Kierulf. Det ble startet på initiativ av Nils Olav Aanonsen. Dirigent er Dag Jansson. Vi driver ingen medlemsrekruttering, de fleste av oss har kjent hverandre i 30-40 år. Vi synger sammen én gang i måneden, og spiser på Engebret Café etter øvelsen. Ved hvert møte har ett av medlemmene forberedt et foredrag, som deretter diskuteres. Når vi er på utenlandsreiser holder gjerne hver av oss et foredrag. Her gjengis noen av Gunnar Hasles foredrag:

Innhold

Stjernehimmelen
Hvor er det det mest spennende nye skjer, i kunsten eller vitenskapen?
Dodoens sang, om øybiogeografi og utryddelse av jordens dyrearter
Småkrypenes sexualliv
Svartedauden
Sør-Afrika
Nasjonalisme
CIA
Nichterlein

Stjernehimmelen: Momenter fra et grunnkurs i astronomi.

Foredrag på Liedertafelets tradisjonelle sildebord, 11. desember 1998.

Alt annet blir lite når man leser om astronomi. Om vi for eksempel kunne reise til vår nærmeste nabo, Alfa Kentauri, som er 4,2 lysår borte, ville stjernehimmelen se ut omtrent som fra jorden, bortsett fra at Kasiopeiea ikke lenger ville være en W eller M, men seks stjerner i siksakformasjon, fordi vår sol hadde føyet seg til rekken.

Jeg skal i løpet av de neste tyve minuttene prøve å besvare følgende spørsmål:
1. Hva er vitenskap?
2. Hvordan ble universet dannet?
3. Finnes det intelligent liv utenfor jorden?
Eventuelt kan vi forsøke oss på spørsmålet:
4. Finnes det en gud?

En vitenskapelig teori

  • Må passe med de observasjoner man har til rådighet
  • Må gi prediksjoner som gjør det mulig å teste den: Den må bære i seg spiren til sin egen ødeleggelse
  • Må være estetisk tilfredsstillende
  • Einstein sa: «Alt bør gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere». Vi kjenner det fra skolematematikken: Finn det enkleste uttrykket. Naturvitenskap handler altså om å beskrive kompliserte ting så enkelt som mulig (dette til forskjell fra, for eksempel, mange av dem som skriver om kunst).

    Grekerne diskuterte om jorden eller solen sto i sentrum. Aristarkos (285 før Kristus) hevdet at solen sto i sentrum, og jorden og planeten kretset rundt den. Erathostenes (273-192 f. Kr.) ikke bare viste at jorden var rund, men beregnet også jordomkretsen ved å sammenligne lengden på skyggen av en stav i Alexandria og Luxor på samme dag. Den mye senere Ptolemaios (90-168 etter Kristus) forfektet det geosentriske verdensbilde, hvor solen og planetene sirkulerer rundt jorden. Ut fra datidens observasjoner var dette en god modell, men den hadde noen «skjønnhetsfeil»:

  • Den forutsatte at planetene roterer i epicycler rundt jorden: I tillegg til at de hvert døgn sirkulerte rundt jorden hadde de langsommere egne rotasjoner, som ga dem en uregelmessig bane på stjernehimmelen
  • Den forutsatte egne lover for himmellegemer
  • Epicyklene kunne predikere planetbevegelser. Ikke noe av det vi som vanlige mennesker kan observere uten optiske hjelpemidler taler imot et geosentrisk verdensbilde. I daglig språk snakker vi fortsatt om «solnedgangen», og ikke «jordrotasjonen», og når sjømenn navigerer med sekstant måler de «solhøyden», og ikke «horisontkrengningen».

    Nicolaus Copernicus (1473-1543) tok opp igjen det gamle heliosentriske verdensbildet, og skrev om de himmelske legemers revolusjoner, «De Revolutionibus». Her snakker vi om revolusjon i bokstavelig forstand: et legemes omdreining om et punkt. Ordet «revolusjon» har fått en ny betydning i dag, som henviser til hvor radikalt Copernicus endret menneskenes verdensbilde. Det heliosentriske verdensbildet forklarer planetenes bevegelse på en mye enklere måte enn det geosentriske, og er altså mer estetisk tilfredsstillende.

    Tycho Brahe (1546-1601) hadde ikke teleskop, men han gjorde nøyaktige målinger av himmellegemenes posisjoner. Hans største bidrag til vitenskapsteorien var kanskje at han innførte prissippet om at man måtte beregne unøyaktigheten i målingene. Tycho Brahes målinger viste at planetenes «revolusjoner» ikke kunne være sirkulære.

    Johannes Kepler (1571-1630) var selv svaksynt, på grunn av kopper i fireårsalderen. Han ble ansatt av Tycho Brahe for å lage modeller av planetbevegelsene. Kepler var en glimrende matematiker, og formulerte tre lover:
    1. Planetene beveger seg i ellipsebaner med solen i de ene av ellipsens to foci.
    2. Hastigheten forandres i banen slik at den på et gitt tidsrom sveiper over det samme arealet med en linje fra planeten til solen
    3. a3/p2=konstant (a er den gjennomsnittlige avstanden fra planeten til solen og p er omdreiningshastigheten)

    Keplers tredje lov gjør det altså mulig å beregne de forskjellige planetenes avstand til solen i forhold til for eksempel jordens avstand til solen. Tycho Brahes observasjoner hadde en nøyaktighet på 0,1 grader, og Keplers prediksjoner stemte perfekt med Tycho Brahes målinger (prediksjon betyr ikke det samme som forutsigelse, man kan godt gjøre prediksjoner på historiske data).

    Astronomiske målinger fikk et helt annet presisjonsnivå fra da Galileo Galilei (1564-1642) begynte å observere stjernehimmelen med teleskop. Han observerte:

  • Fjell på månen
  • Stjerner som ikke var synlige med det blotte øye
  • Jupiters måner
  • Solflekker
  • Venus’ faser
  • Galieo var tilhenger av det heliosentriske verdensbildet, men måtte trekke alt tilbake, for å unngå å ende som Giordano Bruno, som noen år tidligere ble brent levende for å hevde det samme.

    Det geosentriske verdensbildet fikk ikke nådestøtet før man i det 19. århundre kunne observere stjerneparallakse: De nærmeste stjernene står litt forskjellig på stjernehimmelen ved motsatt årstid, fordi jorden flytter seg (den enkleste måten å demonstrere parallakse på er å lukke høyre og venstre øye vekselvis).

    Isaac Newton (1643-1727) ble født for tidlig og var et svakelig barn. Foreldrene regnet ham som for svak til å bli bonde, men han lekte seg gjennom barndommen. Leken skulle lede til mekanikkens bevegelseslover, gravitasjonsloven, optikkens lover, termodynamikken og integralmatematikken. Vennen Edmund Halley oppfordret ham til å publisere «Philosophiae naturalis principia matematica» i 1687. Principia skulle bli grunnlaget for de neste århundrers naturvitenskapelige utvikling.

    Newton utviklet Keplers tredje lov til a3/p2=k(M+m), hvor M for eksempel er solmassen og m er planetmassen (eller M er massen til en planet og m er massen til måner rundt planeten). Man kunne altså med matematikk, logikk og observasjoner av lys veie et himmellegeme! De samme lovene gjaldt i himmel og på jord. Vi har altså et univers, og ikke et «duovers».

    Newton konstruerte også speilteleskopet. Dette gjorde det mulig å bygge mye større teleskoper, og uten de unøyaktighetene som oppstår ved at lys av forskjellig farge bøyes forskjellig. Men han gjorde ingen nevneverdige astronomiske observasjoner selv.

    James Clerk Maxwell (1831–1879) oppdaget de elektromagnetiske bølgene. Kjæresten hans påpekte stjernenes skjønnhet. Han fortalte henne at hun var sammen med den eneste person som forsto hva lys egentlig er.

    Det eneste astronomene kan observere er elektromagnetiske bølger, og (frem til satellitt-teleskopene kom) bare de elektromagnetiske bølgene som når til jorden. Hele det kosmologiske verdensbildet astronomene har gitt oss er basert på observasjoner av disse bølgene: bølgelengder, retning og variasjoner i tid. Vi forutsetter at naturlovene er de samme overalt, og at vi dermed kan trekke slutninger fra fysiske eksperimenter gjort på jorden.

    I det synlige lyset fra stjernene er det noen bølgelengder som mangler. Disse viser seg som svarte linjer i spekteret, såkalte Frauenhoferlinjer. Slike linjer er karakteristiske for forskjellige gasser som sender ut og absorberer lys, og man kan dermed bestemme hva stjernene er laget av. Man vet også hvilke bølgelengder som sendes ut ved forskjellige temperaturer, og dermed kan man måle temperaturen på stjerneoverflaten. Frauenhoferlinjene danner spesielle mønstre, og Edwin Hubble (1889-1953) oppdaget at i de fleste galakser var dette mønsteret forskjøvet i retning av den røde enden av spekteret. Han forklarte dette med dopplereffekten, tilsvarende at tonehøyden i en bjelle høres lavere ut når man har passert den i stor fart. Hubble viste at galaksene er andre melkeveier, og at de beveger seg fra oss fortere desto lenger unna de er. Han konkluderte med at universet utvider seg. Dette kan man altså finne ut, ved å studere lys fra verdensrommet, og å gjøre eksperimenter på jorden. Hubble lagde en testbar og estetisk hypotese ut fra nøyaktige observasjoner. Dette er vitenskap.

    I det indre av solen foregår det hydrogen-fusjon, og det tar 10 millioner år fra lyset dannes der inne til det når soloverflaten. Hydrogen-fusjonen regulerer seg selv ved at for høy temperatur vil føre til at materien utvider seg, og reaksjonen ville dermed gått langsommere. Dette kalles «stjernenes termostat». Hydrogen-fusjon er også drivkraften i stjernenes utvikling. Stjerner har forskjellig utvikling etter forskjellig størrelse. Studiet av stjernehoper er helt avgjørende, i og med at man kan studere stjerner som er like langt fra oss og er like gamle, men er av forskjellig størrelse. Hydrogenet brukes opp fortere i store enn i små stjerner. Man kan plotte inn størrelse/lysstyrke og temperatur i et såkalt Hertzsprung-Russel-diagram. Varigheten av stadiene kan bestemmes ut fra hvor ofte de forekommer. Stjerner utvikler seg fra støv og gass til en hydrogenreaktor. Når hydrogenet er nesten brukt opp starter heliumfusjon, og så går det (for store stjerner) fort til det blir en supernova, som ender opp som støv som eventuelt kan danne basis for nye stjerner og planeter. Alle grunnstoffer som er tyngre enn helium har en gang vært del av en supernova, så det meste av massen i en menneskekropp har altså en gang vært i en supernova. Mindre stjerner (< 6 x solmassen) når ikke supernova stadiet. De minste blir hvite dverger, men de som er over 0,4 x solmassen blir røde kjemper, og deretter hvite dverger. Det viser seg at alle stjerner over en viss minimumsstørrelse en del av sin levetid havner på den samme kurven i Hertzsprung-Russel-diagrammet. Dette gjør at vi kan bergene solens alder og fremtidsutsikter, og vi kan vite at den røde kjempestjernen Betelgeuze (Orions høyre skulder, forutsatt at han vender forsiden mot oss) i nær fremtid, kanskje i vår levetid, blir en supernova. Da vil vi i noen dager ha to soler på himmelen.

    Albert Einstein (1879-1955), var, i likhet med Newton, født for tidlig. Han veide 1500 gram da han ble født. Han konkluderte i 12-årsalderen med at Bibelen ikke var bokstavelig sann, og etter dette stolte han ikke på autoritetenes kunnskaper. Han publiserte fire artikler i 1905, hvorav tre av dem hadde Nobelpris-kvalitet. Han avskaffet tyngdekraften og gravitasjonen, og erstattet dem med et firedimensjonalt krumt rom. Lyshastigheten er den samme uansett hvordan observatøren beveger seg. Han forklarte sammenhengen mellom energi og masse. Hans teori kunne predikere rotasjonen av Mars-banen med ett buesekund (43 buesekunder bedre enn Newton). Man kunne måle at Mars dukket opp litt tidligere enn den skulle da den kom frem fra solen, fordi solmassen krummet lyset fra Mars, og dermed hadde man bevist at lyset har masse. Det er først med moderne computere at mye av relativitetsteorien kan utnyttes.

    Hubble viste at universet utvider seg. Relativitetsteorien tilsier at rommet utvider seg. Det finnes ikke noe «bortenfor», universet ter seg likt uansett hvor man befinner seg: Tidrommet kan sammenlignes med en ballong som stadig blåses mer opp, overflaten har ikke noe sentrum.

    Hubbles teori tyder på et Big Bang. Men Big Bang forutsetter at det skulle finnes en bakgrunnsstråling. Ingeniører fra Bell-konsernet undret seg over den kosmiske bakgrunnsstrålingen, som arter seg som «snø» på gammeldagse fjernsynsapparater, og snakket om det på en restaurant, og ble overhørt av en astronom, som kunne sette dette i sammenheng. De hadde, uten å lete, funnet beviset for Big Bang-teorien og fikk Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen.

    Big Bang var over alt. Hele universet var så stort som en grapefrukt ved 10-43 sekunder etter starten. Det var ikke noe rom «utenfor», og kanskje ikke noe «før». Man kan nå regne seg tilbake til nå Big Bang fant sted: det var for ca. 12-15 milliarder år siden (nå, 16 år etter at jeg holdt foredraget, har man mer nøyaktige beregninger: ca 13,7 milliarder år).

    Vi har nå vært inne på hva vitenskap er og hvordan universet ble til. Det tredje spørsmålet var: Finnes det intelligent liv utenfor jorden?

    Planetdannelse er sannsynligvis vanlig, kanskje har nesten alle stjerner planeter. For å skape så kompliserte kjemiske forbindelser som liv er avhengig av må det være basert på karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen. For at det skal være flytende vann må temperaturen i hvert i deler av tiden ligge mellom 0 og 100 °C. Karbondioksyd, metan og ammoniakk er vanlige stoffer på de andre planetene, og sikkert også ellers i universet. Med disse stoffene til stede, og elektriske gnister eller UV-lys kan man lage organiske molekyler, som aminosyrer, fettsyrer og urinstoff i en beholder i løpet av et par uker. Veien derfra til DNA er lang, men i et verdenshav, og etter millioner av år er det ingen matematisk umulighet å få dannet enkle DNA-molekyler. Når man har et system hvor det vellykkede reproduserer seg selv og den ene livsformen kan låne DNA fra den andre er evolusjonen en nødvendighet. Det skal mange heldige omstendigheter til for å få til liv. For eksempel har jorden en uvanlig høy rotasjonshastighet, som gir oss små temperaturekstremer. Dette skyldes et sammenstøt med et annet himmellegeme, og som også førte til dannelsen av månen. Dette er gunstig for liv på jorden, og sikkert ikke så vanlig. Det er bare ett solsystem per syv kubikklysår i Melkeveien, og antagelig er det bare en liten del av Melkeveiens solsystemer som har forutsetninger for liv, men der slike forutsetninger finnes bør det kunne oppstå liv, som før eller senere utvikler seg til høyerestående vesener. Men det er svært usannsynlig at vi kan finne dem, og komme i kontakt med dem.

    Finnes det en gud? Spør man biologer vil de fleste svare nei, men blant astrofysikere er det mange som er religiøse. Vi vet ikke om det var noe før Big Bang, eller hvordan Big Bang kom i stand, men i denne sammenhengen hjelper det ikke å forutsette en gud. Man tror at etter Big Bang kan det som skjer forklares ut fra fysiske lover, men ikke alle disse lovene er kjent ennå. Vi har gode teorier for hvordan livet har oppstått uten noen gud.



    Hvor er det det mest spennende nye skjer, i kunsten eller vitenskapen?

    Foredrag til Liedertafelet 31.10.02. Dette foredraget ble senere presentert skriftlig for kunststudentene ved Westerdals, til stor forargelse blant studentene.

    Gremiet har en utpreget kulturorientert holdning, men vi har likevel fått impulser fra den naturvitenskapelige siden. Knut Andersen er vel den ypperste representant på dette området.

    Den kulturen vi dyrker er to hundre år gammel. Samtidens kultur har mindre plass i vårt samvær.

    Harry Guttormsen startet en debatt sist om kunstens plass i samfunnet, og blant annet Truls Helweg lærte oss at kunst var et begrep som oppsto på attenhundretallet. Jeg har ingen oversikt over ha som skjer av tidens kunst. Det jeg ser av bildekunst og arkitektur byr meg fysisk imot, og i den seriøse nye musikken er det langt mellom de geniale verkene. Arne Nordheim er et unntak. Jazzen er imidlertid fullt oppegående. Det skrives masse litteratur, men når jeg en sjelden gang leser en ny bok finner jeg fort veien tilbake til noen få gamle genier, som for eksempel Johannes V. Jensen. Jeg tror ikke at ”Halvbroren” vil bli noen ny ”Markens grøde”.

    Med naturvitenskapen opplever jeg situasjonen helt annerledes. For femti år siden kunne folk flest forundre seg over hvor utrolig smarte de var som hadde funnet opp bilmotorer, telefoner og fjernsyn, og folk kunne forstå prinsippene for hvordan de virket. Vaksiner og antibiotika var i ferd med å fjerne risikoen for død i ung alder som var en del av våre foreldres hverdag. Og russiske og amerikanske vitenskapsmenn var godt i gang med å forberede romalderen. Man kjente også teknologiens negative sider, trusselen om atomkrig fortonte seg kanskje enda mer skremmende enn i dag. Men respekten for ekspertenes kompetanse var intakt.

    Naturvitenskapen har for tiden liten status i den norske befolkningens bevissthet. Realfagene sliter med rekruttering, og det er lite politisk vilje til å bevilge penger til forskning. Folk flest har falt av lasset når det gjelder hva naturvitenskapsmennene driver med, og dermed har også respekten for disse fagene forsvunnet. Helseministeren reiser til Kina for å oppleve naturmedisin. I våre dager er det de færreste som har peiling på hvordan en datamaskin, mobiltelefon eller mikrobølgeovn fungerer. Politikerne synes å betrakte bioteknologien som hovedsakelig et problem, ikke som vårt viktigste åpen til å møte ufordringene vårt århundre byr på. Teknologiaksjer regnes som usikre investeringsobjekter. Til alt overmål viste det seg for et par uker siden at Henrik Schön, moderne fysikks største stjerne, trettito år gammel og ansatt ved Bell laboratories, og med 70 epokegjørende publikasjoner, var en svindler. Ingen hadde faktisk overvært eksperimentene han hevdet å ha utført, refereene hadde ikke satt spørsmål ved dem, og eldre fysikere som hadde villet sole seg i glansen ved å være medforfattere ble tatt med buksene nede. Veilederen hans er ikke tilgjengelig for kommentarer. Denne skandalen vil kunne gjøre at vanlige menneskers syn på vitenskapen svekkes.

    Hva skjer i naturvitenskapen? Jeg går for tiden på forskerkurs til doktorgradsprogrammet, og har nå lært at det utgis 126 000 vitenskapelige tidsskrifter, hvorav 21 000 innen biomedisin. Hver eneste artikkel skal finsiles før den publiseres. Mange av publikasjonene ligger ute på Internett, hvor artiklene kan søkes der, og internasjonale databaser, som Ovid, Medline og Cochrane har systematisert dataene for at alle forskere lettest mulig skal kunne finne ut hva som tidligere er skrevet om det emnet de arbeider med. Kriterier for hva som er god forskning blir stadig raffinert, så kvaliteten blir bedre og bedre.

    Jeg abonnerer på New Scientist, en anbefalelsesverdig nyhetskilde. Svært mye av de nye oppfinnelsene må ses mer som lek med muligheter, enn som store fremskritt.
    - Man har begynt å trykke elektriske kretser med grafiske teknikker, og det gjør at avansert elektronikk kan produseres til nesten samme pris som trykksaker. Teknikken kan også brukes til å lage billedskjermer, så det er fullt mulig at vi om noen år får yoghurtbegre med levende bilder, hva nå enn det skal være godt for.
    - Metanolbaserte batterier kan holde en laptop i gang i en måned uten ladning.
    - Om du går inn i klesbutikken Prada på Manhattan vil du finne prøverom som ser ut som klare glassterninger, men så snart du går inn i rommet vil flytende krystaller gjøre at veggene blir svarte. Det vil bli vist en video om plagget du har tatt med deg inn. Dette er mulig, fordi plagget er utstyrt med en identifikasjons-chip som er unik for dette eksemplaret. I kassen blir plagget detektert og prisen slås inn i det automatiske kassaapparatet. Slike chips sender ut et unikt radiosignal, som svar på et innkommende signal. Teknologien er ikke allment i bruk på dagligvarer ennå, men brukes allerede på gjenstander i museer.
    - Enda raskere prosessorer er underveis, da man nå greier å lage prosessorer som ikke trenger å arbeide synkront, 2,8 gigahertz er liksom ikke nok.
    - Ny CD teknologi bruker CD-plater med tre centimeters diameter, hele spilleren er fem centimeter lang. Det fåes innspillbare og ferdiginnspilte disketter. Om man kjøper et album av en artist er alle de andre albumene allerede på den samme skiven, og man kan via mobiltelefonen laste inn en kode som brennes inn, og som dermed gir tilgang til de sporene du har betalt for. Man behøver bare å gå i butikken en gang. Om man ønsker å kopiere disketten gir lisensen mulighet til å gjøre det tre ganger, og for hver gang brennes det inn en kode, som fungerer som klipp i et klippekort.

    Av godbiter fra psykologisk forskning kan nevnes at:
    - Kvinner tyr til sjokolade når de er deprimerte, mens menn ikke har noen trang til sjokolade i slike situasjoner, men derimot når de er glade, og virkelig skal kose seg.
    - Menn og kvinner navigerer forskjellig, kvinner tenker nære retninger, høyre og venstre, mens menn tenker ut fra et kognitivt oversiktskart og himmelretninger. Dette skulle jeg ha vist når jeg på mine legevakter irritert spurte: ”kan jeg ikke heller få forklart veien av mannen din?”

    Biomedisin er et av områdene hvor det satses mest:
    - Philippe Collas, som arbeider her i Oslo, har greid å forandre cellers differensiering. Det betyr at man kan omgå hele debatten rundt forskning på stamceller, og at det vil kunne være mulig utfra en pasients hudceller å dyrke frem nye organer, som er hans egne.
    - The human genome project vil gi muligheter til å avsløre virkningsmekanismen til sykdommer, og dermed gi nye muligheter for behandling. Problemet med slike fremskritt er at behandlingen nok vil bli så dyr at samfunnet ikke har råd til å betale for den, om man da ikke skal allokere enda mer penger vekk fra kultur og over i helsevesenet.
    - Man har også malaria genome project og mosquito genome project. Man kan tenke seg at man kan lage mygg som er resistente mot malaria, og kanskje bli friskere enn annen mygg. Om disse myggene kan utkonkurrere villbestanden vil det kunne redusere forekomsten av malaria i et samfunn. Afrikanske land vil imidlertid neppe stå i kø for å være forsøkskaniner i et slikt prosjekt

    Militærforskning er en stor og tung sektor, som nok også kan bidra med nyttig kunnskap til verden. Men her vet vi ikke så mye om hva som foregår.
    - Laservåpen står nå foran lansering. Dødelige lasere er en skremmende tanke, men man kan også tenke seg ikke dødelige våpen, som kan brukes finrettet i en folkemasse for å slå ut uønskede personer. En slik laser kan få klærne eller hudoverflaten til å eksplodere, slik at personen slås overende. Man kan skyte 100% treffsikkert på flere kilometers hold, for eksempel fra et helikopter.
    - Man eksperimenterer nå med å bruke mikrobølgesendere i stedet for vannkanoner mot demonstranter. Mikrobølger kan også brukes til å ødelegge elektronikk, det er et tompetformet apparat man kan rette mot uvenners datamaskiner.

    Ellers er det i den teoretiske fysikk det virkelig tar av: - Før vi forlater mikrobølgene: I det elektromagnetiske spektrum mellom infrarøde stråler og mikrobølger begynner man nå å lage bildedetektorer. Det vil kunne gi oss en ny form form gjennomtrengede syn, à la Supermann. - Man vet at det hele begynte med Big bang, men man vet ikke om dette er en syklisk prosess eller en engangsforeteelse. En hypotese går ut på at vi er i det ene av to universer, redusert til tredimensjonal tenkning kan det beskrives som en timeglassform. Dette er faktisk en falsifiserbar hypotese, for den predikerer visse gravitasjonsbølger, som kan måles ved en dertil egnet romsonde. - Den finske fysikeren Grigori Volovik arbeider med en miniatyrmodell av kosmos, basert på dråper av heliumisotopen He3 kjølt ned mot det absolutte nullpunkt. Målinger har gitt analoge resultater med målinger astronomene har gjort, både når det gjelder ”kosmiske strenger”, som skal forklare galaksenes oppståen, og hvordan energien som ligger i det interstellare vakuum oppfører seg. Han mener å kunne rekonstruere den første brøkdelen av et sekund etter Big Bang, og forklarer naturlovenes dypeste vesen. Han mener å fastslå når og hvordan tidrommet oppstod, og i det hele tatt naturlovenes dypeste vesen. Modellen forklarer hvorfor universet synes å være flatt. Den gir også en analog for den såkalte Hawking-stråling rundt sorte hull, som astronomene kan predikere, men ikke observere. Volovik har økende antall tilhengere i fysikkmiljøet, men faller litt mellom to stoler, da han både driver med teoretiske kosmologiske modeller og laboratorieeksperimenter. - Astronomien har store uløste mysterier, spesiell problemet med den mørke materie. Utfra de eksisterende modellene skulle Universets masse være mye større enn det de observerte himmellegemene kan forklare. Er mørk masse over alt, for eksempel i dette rommet? Eller er modellene feil?

    Det er i dag svært vanskelig å få bevilget penger til basal forskning, mer og mer kommer fra industrien. Men det er også mange flere som vil drive med forskning. Det er 450 studenter i doktorgradsprogrammet ved det medisinske fakultet. Jeg tror at forskningen er mer selvkritisk og av høyere kvalitet en noensinne. Noe godt kommer det ut av å kjempe mot allmuens uvitenhet. Og uten tvil foregår det spennende ting. Og så lenge alt ligger til rette for at man kan bygge på det som er publisert vil forskningen alltid kunne gå fremover.

    Dag Jansson har sagt at kunnskap er kumulativ, mens klokskapen ikke er det. Er kunsten kumulativ? Det varierer. Utvikling kan både skje ved at man bygger på det andre har gjort, og forbedrer og legger til, eller på Hegelsk vis, at man danner reaksjoner på det som er, slik at dette generer noe nytt. For å overleve som kunstner må man være original, og her ligger kunstens problem, for kravet til originalitet går foran kravet til estetikk. Personlig synes jeg det er helt OK å pynte veggen med en kopi av et gammelt gipsrelieff. Dette vil neppe klassifiseres som kunst, og om en kunstner i dag begynte å lage skulpturer i Bertel Thorvaldsen-stil ville det være med overhengende fare for å bli slaktet av kritikerne. Dagens bildekunstnere og arkitekter er avskåret fra å bygge på sine forgjengere, de er avskåret fra å bruke gjennomprøvede estetiske virkemidler, i hvert fall om de skal regnes som kunstnere av de som bestemmer hva som skal regnes som kunst. Samtidig ser vi at det blomstrer innen såkalt Fantasy-kunst, som man ser i tegneserier og Magic-kort, her finnes det etter min mening perler, som burde anerkjennes. Navn som Rebekka Guay, Terese Nielsen, Todd Lockwood og Carl Critchlow er ikke navn kunsthistoriestudenter kan reprodusere til eksamen, men burde kanskje være det. Dette er bilder som har elementer fra romantikken, art noveau og tegneserier, og det er åpenbart at malerne lar seg inspirere av hverandre. Dette er kumulativ kunst, og etter min mening mye mer spennende en det som i dag regnes som seriøs kunst.

    Jeg håper også det kommer en ”fantasy-arkitektur” som bygges i virkelige byer, ikke bare i filmer som ”Star Wars” og ”Ringenes herre”, og i PC-spill, som ”Morowind”.

    Når man hører de første platene til Cæcilie Nordby kan man trekke linjer fra Alice Babs og Billy Holliday. I det hun lager nå eksperimenterer hun med nye effekter, sannsynligvis for å leve opp til idealet om å være ny og original, med katastrofalt resultat. Kunne hun ikke fortsatt med kumulativ jazz? Og hva er vitsen med det Sissel Endresen lager?

    Det er de utøvende kunstartene som har de beste betingelsene. Om det kommer en ny tenor som synger som Jussi Björling vil han ønskes velkommen av alle. Hvorfor vil ikke en maler som maler som Rembrandt være like velkommen?

    Jeg skulle ønske meg et opprør mot all kunst som setter estetikken til side, og at man innfører den kumulative kunst, som vi egentlig har higet etter hele tiden, det har bare ikke vært moteriktig. Jeg skulle ønske man kunne bruke oljepengene til å rive alle stygge hus i Oslo og sette i stand det som fremdeles finnes av vakker arkitektur, og bygge nytt, som bygger på den gamle arkitekturens estetiske krav.

    Ordet er herved fritt til diskusjon.

    Dodoens sang: om øy-biogeografi og forringelsen av verdens biologiske og estetiske mangfold.

    Foredrag i Liedertafelet, Engebret café 27. mai 2004. Dette foredraget bygger i hovedsak på David Quammens bok The Song of the Dodo: Island Biogeography in an Age of Extinction (1997).

    Blant dyrearter på fjerne øyer ser og så man ekstreme og sjeldne former: kjempesaksedyr på St Helena, Komodovaraner på over 200 kg på Komodo, kjempeskilpadder på Galapagos og Aldabra, dvergelefant i Indonesia (som muligens var bytte for komodovaraner), tuataraen på New Zealand, den eneste gjenlevende arten av en reptilorden som hadde sin storhetstid i Trias, og hundrevis av flyveløse fuglearter som elefantfuglen pa Madagaskar (eggene veide over 10 kg), og den kalkunstore dronten, som var en flyveløs due som ble utryddet på Mauritius for 300 Ir siden. De fleste av dyreartene som er blitt utryddet de siste fem hundre år var fra øyer. Hva kan øy-biogeografien lære oss om utvikling og utryddelse av dyrearter?

    Biogeografi er læren om artenes utbredelsesmonster. Det startet med Charles Darwin, botanikeren Joseph Hooker og Alfred Russel Wallace.

    I motsetning til Hooker og Darwin kom Wallace fra enkle kar, foreldrene var elskverdige, men temmelig ufokuserte. Faren var utdannet advokat, men arbeidet i et bibliotek og tapte pengene han arvet og tjente, på uheldige investeringer, og drev også med grønnsaksdyrkning. Alfred matte slutte på skolen og begynne a arbeide i fjortenårsalderen, og lærte av egen erfaring hva "survival" vil si. Kveldene brukte han på offentlige bibliotek. Han samlet insekter på fritiden, og fant derved et levebrød. Wallace matte hele sitt liv livnære seg som freelance innsamler av fugler, biller og sommerfugler for det private samlermarkedet. Darwin og Hooker var respekterte vitenskapsmenn, som fikk reise som gratispassasjer på Hennes Majestets skip, henholdsvis "Beagle" og "Erebus".

    Wallace hadde avtale med en butikk i London hvor han kunne få solgt sine varer til en god pris, og reiste verden rundt for a skaffe sjeldne eksemplarer. Mens Darwin samlet noen få eksemplarer av hver art, var det for Wallace om a gjøre å skaffe så mange eksemplarer som mulig. Wallace la derfor merke til at det var store individuelle variasjoner innen hver art. Wallace var svært nøye med å notere nøyaktig hvor eksemplarene var fanget, noe Darwin skulle angre på at han ikke var nøye med.

    Walace' første utenlandsreise gikk til Amazonas i 1848 (17 år etter Darwins reise med "Beagle"), sammen med Henry Bates. Han hadde ventet seg å se mengder av dyr, som i en zoologisk have, og ble overrasket over hvor tom for dyr regnskogen virket, han hadde problemer med å finne dyr, for ikke å snakke om å fange dem. Flått og mygg hadde imidlertid ingen problemer med å finne ham. Etter to måneder var ferdighetene deres blitt så gode at de kunne sende hjem 450 forskjellige billearter, og omtrent like mange sommerfugler. Neste forsendelse inneholdt også fugleskinn, sneglehus og skjell. Han sov i hengekøye, spiste farinha og det han selv kunne fange, var nære på å dø av dysenteri og malaria. Han preserverte og tegnet 160 fiskearter. Hans første observasjon av den sjeldne svarte varianten av jaguar gav et slående eksempel på individuell variasjon innen artene. Han oppdaget stadig variasjoner, var det nye arter eller underarter, eller var det bare variasjoner innen samme art?

    Men de innfødte drakk opp spritlageret hans. Preservering var et stort problem: mugg og maur angrep preparatene, og forsendelse var umulig lang inne i Amazonas. Han konserverte skinn ved å røyke dem over leirbålet. Og samlet opp et ars fangst og satte kurs for England med briggen "Helena". Skipet fraktet også en kvaebasert balsam som ble pakket inn i krukker omgitt av risstrå for a hindre at de ble knust. Ingen hadde hørt om selvantennelse den gangen. Da de var kommet i rom sjø, begynte det å brenne i lasten, og skipet matte evakueres. Kun dagboken og noen tegninger ble bevart. Men han kom levende tilbake til England, og han hadde lært ett og annet.

    Ved Manaus løper tre elver sammen, og danner fire landsegmenter som er fysisk adskilt av en bred elv. Aper kan ikke krysse vann, og hvert av disse landsegmentene har forskjellige arter av saki, slekten Pitecia. For apene vil disse landsegmentene i praksis fungere som øyer.

    I 1855 var Wallace klar til nye eventyr, og trengte penger. Han reiste til Indonesia. Mellom Bali og Lombok er det bare noen mils avstand, men dyre- og plantelivet er vidt forskjellig. Øyene ligger på hver sin side av det vi i dag kaller Wallace-linjen, som går mellom Borneo og Sulawesi. Vest for denne linjen finnes det tigere, aper, bjørner og orangutanger, barbets og trogoner, est for linjen finnes pungdyr, kakaduer og paradisfugler. Wallace påpekte at disse øyene er mer forskjellige enn England og Japan. Hemmeligheten med Wallace-linjen er havdypet. Det har ikke vært landfast forbindelse mellom landmassene på tvers av denne linjen.

    Ordet artsdannelse fantes ikke før Darwin og Wallace. Man trodde at Gud hadde skapt hver enkelt art, og plassert dem i et innviklet monster, etter sitt guddommelige lune: Tigere her neshorn der. Wallace lurte på hvordan artene ble dannet. Den middelaldrende Darwin satt på den andre siden av jordkloden og visste det allerede, men turte ikke publisere det, av frykt for det gode selskaps reaksjoner. Amatøren Wallace trengte ikke å bry seg om det, og han skjønte at nøkkelen til artsdannelsen kunne ligge i artenes utbredelse. Gud hadde brukt seks dager på skaperverket, men med innbrakte eksemplarer fra fire århundrers oppdagelsesreiser som hopet seg opp i museene så det ut til at Gud må ha hatt det betydelig mer travelt enn man først hadde antatt. Colombus fant kaimaner, arapapegøyer, iguaner og aper som kunne henge i halen. Senere reisende fant kalkuner, beltedyr, bison, dovendyr, flodsvin og maursluker. Paradisfugler fra Ny Guinea. Skinnet av ett eksemplar nådde Carl von Linné, den som hadde sendt det hadde ikke tatt med føttene. Kunne elefantfuglen eksistere uten vinger, kunne vel denne fuglen eksistere uten føtter, tenkte vel Linné, og gav den navnet Paradisea apoda. Kenguruer og kasuarer. Tasmansk pungulv. Var det plass til alle i Noahs ark? Man begynte å lure på om de bibelske kubikkmålene kunne være overlevert feil, slik at arken i virkeligheten hadde vært langt større enn bibelen syntes å angi. Men dette gav bare en utsettelse. På slutten av sekstenhundretallet kjente man 500 fuglearter og 150 pattedyr. Femti år senere hadde Linné navngitt 6000 arter. Dersom alle artene hadde steget i land på Ararat, hvordan kom de seg deretter til der de finnes nå? Skulle isbjørnparet ha gått fra Lilleasia til Arktis? Om kenguruene hoppet fra Ararat til Australia, hvorfor stoppet ikke noen av dem på veien, og hvordan kom de seg i det hele tatt over havet? Linné innså tidlig at Noahs ark var uforenelig med de biologiske realiteter, og at Ararat matte forstås symbolsk, som en ur-øy som senere ble spredt ut som kontinenter. Denne øyen huset alle artene og den hadde klimasoner som kunne gi passende leveforhold for hver enkelt art. Linne' synes imidlertid ikke å ha tvilt på at Gud egenhendig skapte det vi i dag ville kalle økosystemer for alle klimatyper: "Bli taiga"; "Bli neotropisk regnskog" osv. Men hvorfor finnes det ikke amfibier på øyer, selv om leveforholdene i og for seg skulle være fullt brukbare? Det ble sendt ekspedisjoner over hele verden, og det var alltid med biologer, en av dem, Johann Reinhold Forster noterte en viktig oppdagelse i 1772: Øyer huser flere eller færre arter om omkretsen er større eller mindre.

    Tilbake til Wallace, 1855. Det er ingenting som tyder på at han følte seg bundet av å passe sine funn inn i bibelens lære. Fra Sarawak sendte han en artikkel til The Annals and Magazine of Natural History, som het "On the law Which has Regulated the Introduction of New Species". Hovedbudskapet var: Hver nye art har oppstått i sammenheng i tid og sted med tidligere beslektede arter. Darwin leste artikkelen, og skrev i margen: "Intet særlig nytt". . Darwins venn, geologen Charles Lyell, var ikke enig, og ble ansporet til it skrive en bok om dyr og planter på øyer. Det ettertiden skulle huske er følgende: gamle øyer har flere endemiske arter enn nye øyer. Gud foretrakk altså gamle øyer, når han skulle fordele artsrikdommen. Fundamentalistene trodde ikke på gamle og nye øyer, men det gjorde geologen Lyell. Som Viktoriansk ortodoks kreasjonist og samtidig en redelig vitenskapsmann, må han ha hatt et stort dilemma.

    Madagascar ble isolert for minst 60 millioner år siden. Før polynesierne kom hadde de flere arter strutselignende fugler, deriblant den nevnte 500 kilo tunge og to og en halv meter høye elefantfuglen, og lemurer, en primat-underorden som for fantes over hele Gondwanaland, men som nå bare er representert på Madagascar. I tillegg til at det er en gammel øry, er det også en stor øy og har derfor et stort antall arter.

    Bali var landfast så sent som for tolv tusen år siden, og har hatt elefanter, leoparder og tigre. Den balinesiske underarten Panthera tigris balica ble utryddet sa sent som for hundre år siden.

    Både Madagascar og Bali er imidlertid begge kontinentale øyer, det vil si de har vært landfaste, og har dyreliv som stammer fra den tiden de var landfaste. Oceaniske øyer er blitt kolonisert via spredning over havene. Galapagos og Hawaii er oceaniske øyer. Lyell noterte at det ikke finnes amfibier på oceaniske øyer, og Darwin fant ved eksperimenter at amfibier ikke kunne svømme i saltvann. De noterte seg ogsa at pattedyr er gjennomgaende fraverende på oceaniske øyer. Lyell studerte biller på Madeira og Kanariøyene, som er vulkanske/oceaniske øyer, og kunne konkludere med at Gud hadde skapt egne arter for hver øv. Men, som Wallace påpekte når det gjaldt Galapagos: De lokale stedegne artene på oceaniske øyer er mer beslektet med arter på nærmeste fastland. Wallace hadde lest Darwin, og konkluderte slik Darwin ikke hadde våget: Isolasjon pluss tid gir nye arter. Wallace korresponderte med Darwin, men hans brev er ikke bevart, kun Darwins svar. Vi kan bare gjette beveggrunnene Darwin har hatt for a brenne Wallace' brev.

    Øygruppen Aru ligger like vest for Ny Guinea. Der fant Wallace et dyreliv som var svært likt det på Ny Guinea, som igjen har store fellestrekk med dyrelivet i Australia, men med forskjellige varianter. En sommerfugl på Aru kunne skilles fra en nærbeslektet art på Ny Guinea. Var det en ny art? Hva er en ny art? Han gikk et skritt videre i sin tankerekke: Nye arter er gradvis blitt introdusert til Australia og Ny Guinea, som er beslektet med tidligere arter som de hadde felles. Wallace skriver "Gradual introduction". Han mangler bare å kalle det "Evolution". Bade Wallace og Darwin hadde lest Malthus, og lurte på om ikke "survival of the fittest" også gjaldt andre skapninger enn mennesket.

    Lyell rådet Darwin til a publisere sin teori, men Darwin var ikke klar. Vi kjenner resten av historien: Wallace utviklet hele evolusjonsteorien, med individuell variasjon og naturlig seleksjon gjennom den sterkestes overlevelse, og reproduksjon som drivkraften i evolusjonen. Han sendte manuskriptet fra Indonesia til England, adressert til Charles Darwin for gjennomsyn. Darwin må være blitt forskrekket av å se seg forbigått etter tretti års hardt arbeid. Han lot manuskriptet ligge, tuklet nok litt med datoen han skal ha mottatt manuskriptet. Noen uker fra eller til, når et brev har brukt mange måneder fra avsenderen kunne ikke gjøre noe. Men vi vet når skipet med brevet ankom til England, og det var minst en måned for Darwins "Origin of Species" i 1859.

    Øybiogeografien gav nøkkelen til evolusjonslæren. Det at en populasjon midlertidig er isolert kan gjøre den annerledes enn moderpopulasjonen. Om populasjonene kommer i kontakt igjen, kan det hende de vil konkurrere og tvinges til å fylle forskjellige økologiske nisjee, da to arter ikke kan utnytte samme nisje i samme økosystem. Dermed får vi to arter som tvinges til å utvikle seg i forskjellig retning. Det er mulig at en slik midlertidig geografisk atskillelse er en nødvendig forutsetning for evolusjon i det hele tatt.


    Frederick William Frohawks rekonstruksjon av dodoen, fra Walter Rothschild's bok Extinct Birds, 1907.

    Dyrearter på øyer mangler ofte fluktinstinkter og evne til å flykte. For en fugl på en øy uten naturlige fiender, kan flyveevne potensielt være farlig, da de kan blåse vekk. Flyvning er energikrevende, og det å kunne konservere energi kan være en overlevelsesbetingelse. Det er imidlertid uheldig å være tung og næringsrik, og ikke flyvedyktig, når skip går i land for å proviantere. Polynesierne utryddet alt som ikke kunne flykte etter hvert som de koloniserte nye øyer. Europeerne utryddet de store landskilpaddene fra Mauritius og Seychellene. Og de drev rovdrift på drontene. Men ikke bare det, av en eller annen grunn ble det sluppet løs aper på Mauritius, som senere har formert seg. Griser ble forvillet, og som altetende dyr spiste de egg og fugleunger. Rotter unnslapp fra skipene, og for å redusere rotteplagen satte man ut mungoer, som like gjerne forsynte seg av den stedegne faunaen. Man vet ikke hvordan dodoen sang, og utseendet har vi kun fra skjelettrester, skisser og beskrivelser. Den er likevel den mest berømte av de utryddede dyreartene.

    Dyrearter på øyer har ikke deltatt i dyrenes "våpenkappløp", som gjør at løver og antiloper er, om ikke jevnbyrdige, så i hvert fall så likeverdige at ikke løvene klarer å drepe alle antilopene, og bare de raskeste løvene klarer a fange antiloper. Kontinentale dyr utsatt på en øy vil være formidable konkurrenter, og kan være så farlige predatorer at de er i stand til å utrydde de mer økologisk naive øy-artene. Nyintroduserte sykdommer kan i seg selv gjøre innhogg i populasjoner som aldri har vært utsatt for et genetisk press av et patogen.

    På Hawaii var det hundrevis av endemiske fuglearter. For var det ikke mygg der. Noen tømte i 1827 ut ferskvann i en elv i stedet for på bakken, med den følge at larver av myggarten Culex pipiens fikk fotfeste. Det hadde for så vidt ikke vært så farlig, om det ikke hadde vært fordi sjøfugler av og til er bærere av fuglemalaria. Det hadde før ikke kunnet overføres til den lokale fuglefaunaen, men med Culex pipiens til stede var det en annen sak. Det var også en virussykdom som fantes på høns, men som spredte seg til de ville fuglene da myggen kom. I tillegg til disse sykdommene kom rotter og forvillede husdyr, og menneskenes jakt. En etter en av fugleartene ble så sjeldne at artene ikke lenger kunne bestå, og de døde ut. De myggbårne sykdommene var nok den viktigste årsaken, for de fuglene som lever for høyt i fjellene til at det finnes mygg der klarer seg fortsatt.

    Guam var en paradisisk øy i det sørlige Stillehavet (men base for USA's marine), med fem endemiske fuglearter. Etter krigen falt antallet av fugler gradvis, inntil folk oppdaget at de var nesten utryddet på 1960-tallet. Det viste seg at det var en introdusert slangeart, Boigia irregularis som var årsaken. Det er helt uvanlig at utryddelse av arter kan spores til en faktor, men i dette tilfellet var det en så formidabel fuglejeger at det var mulig. Da forskerne fanget inn noen av de siste eksemplarene i forsøk på å redde dem, trengte slangene seg inn i laboratoriet, og spiste fuglene der. På Guam hadde slangene ingen naturlige fiender. Da fuglene forsvant fikk edderkoppene, som fuglene hadde spist før, fritt spillerom. Om man går i land på Guam i dag, vil man foruten den militære aktivitet finne massevis av slanger og store edderkopper. Trærne er innfiltret med klaser av spindelvev.

    Tilbake til Mauritius. Øya har ikke lenger noen endemiske arter, unntatt Mauritiusfalken, som på det laveste var fem eksemplarer. Vegetasjonen er også påvirket av introduserte arter. WWF hadde gitt opp å redde denne arten. Bønder er bønder, og de fortsatte jaktet på fuglen, da de mente den kunne ta kyllinger. Habitatet var oppstykket, og lite eventyrlystne som mange øyboende fuglearter er, kunne denne arten ikke engang krysse et jorde for å komme over i en annen skog. DDT gjorde sitt. En sær idealist, han het Jones, som til farens store fortvilelse hadde hatt bakgarden full av bur med rovfuglunger i hele oppveksten, tok på seg oppgaven å redde arten, men WWF ville ikke støtte ham. Han plyndret de gjenværende redene, og fôret opp fuglene for hand. Han sørget for a bevare det som var igjen av habitat, og fôret de ville fuglene, for a hjelpe dem litt på vei. Det er sjelden helt håpløst å redde en art, om det finnes vilje til det.

    For at en dyreart med rimelig sannsynlighet ikke skal bli utryddet innen de neste hundre år finnes det et minimumsantall, som vil variere for hver art, og som det er vanskelig å fastslå. Man antar at dette tallet ligger mellom 50 og 500. Om habitatet kan underholde under femti vil genmaterialet gradvis utarmes, og arten vil bli svært sårbar for forandringer og katastrofer, for eksempel en epidemi. Tilfeldigheter vil spille inn, nå artene blir enda sjeldnere: Om det for eksempel bare er ti eksemplarer igjen, og syv av dem er hanner, og den ene av hunnene er ufruktbar, og de to gjenværende hunnene tilfeldigvis dør, er arten utryddet.

    Geirfugl og vandredue er to arter som er blitt utryddet på grunn av hensynsløs fangst

    Sjeldne arter er selvfølgelig mer utsatt for utryddelse enn de vanlige. Mange arter er i utgangspunktet fåtallige, selv uten menneskenes inngripen. Begrenset evne til spredning er en annen risikofaktor, særlig om habitatetene er små og sjeldne. Innavl vil true enhver populasjon, da det gir tap av heterozygositet (dvs. begge genene i et genpar blir like). Om ett eller noen få individer invaderer ett nytt område vil genmaterialet i utgangspunktet være fattig (founder effect). Variasjoner i miljøet vil skade arter som har liten genetisk variasjon. Noen arter er avhengig av andre, og om den ene dør ut, der den andre også ut. Katastrofer, som skogbrann, orkan og vulkanutbrudd kan slå ut en truet art. Konkurranse og predasjon fra andre arter. Sykdom. Jakt og samling.

    Utryddelse av arter har alltid foregått, men under normale omstendigheter utryddes og utvikles noen få arter av fugler, pattedyr og fisker på en million år, nå er tusener av arter truet i løpet av de første tiår.

    Problemet i våre dager er at i det meste av verden er dyrenes habitat å betrakte som øyer, en løve kan ikke vandre fra Pilanesberg til Kruger nasjonapark. Det kan beregnes et forhold mellom habitatstørrelse og antall arter, og det virker som om en tidobling av habitatets størrelse gir støtte for det dobbelte antall arter. Hver enkelt park vil ha sin populasjon, som er lavere enn den minste kritiske. Problemet kan til en viss grad avhjelpes med relokalisasjon. Man kan også lage korridorer mellom habitatene, men man vet ikke om det vil fungere, og deter svært vanskelig, og kostbart å reetablere et naturområde. Dersom det er kommunikasjon mellom et øysamfunn og omverdenen vil man kunne få en likevekt mellom utryddelse og immigrasjon, men i isolerte øysamfunn vil man bare få mer og mer utryddelse. Det diskuteres om man skal bare satse på store nasjonalparker og ikke små, og ut fra det vi har sagt synes det å være fornuftig å satse på store enheter. Mange arter har imidlertid så sære krav til habitatet at man likevel er henvist til å lage små reservater, om disse habitatene ikke er knyttet til et stort naturområde.

    So what? Jeg tror det er et blindspor å prøve l argumentere for at vi trenger regnskogen og alle de sjeldne artene. Regnskogen inneholder kanskje en mengde potensielt nyttige medisiner, men det er usannsynlig at de vil få noen særlig praktisk betydning og sannsynligvis er det flere skumle sykdommer enn nyttige medisiner der ute. Om de siste femten eksemplarene av skallet ibis skulle forsvinne, vil nok EU's økonomi gå videre.

    Det er naturens egenverdi vi må se på. For meg er det de estetiske sidene ved naturen, mye mer enn nytteverdien jeg vil bevare.

    Øybiogeografien ledet oss til kunnskapen om evolusjonen, og økologene kan ut fra hva dette feltet har lært oss i nyere tid fortelle oss hvilke farer verdens arter står overfor.



    Småkrypenes sexualliv.

    Dette foredraget ble første gang holdt til Dag Janssons 50-års-dag i 2005, men har senere vært holdt på en kulturkveld på Ørje kanalmuseum, i Traveller's club i Oslo og på fotoworkshop med Morten Krogvold i Vågå. Det finnes også en fransk versjon av foredraget. Til dette foredraget hører det mange bilder.

    Jeg fikk for mange år siden tak i et fransk tegnet hefte som het ”L’amour des bêtes”. Det var historier fra virkeligheten, om hvordan småkryp parer seg. Heftet har jeg for lengst mistet, men jeg husker at hos en art sølvkre spant hannen en silketråd som den spente ut i luften i passende høyde. Det sies at radioen har de beste bildene, så nå kan dere forestille dere: Den plasserte så en pakke med sæd (en såkalt spermatofor, dette ordet kan dere merke dere med en gang) på denne tråden. Selve paringsakten foregikk på den måten at hannen, etter en passende kurtise fikk hunnen til å føre sin bakpart langs denne tråden som en trolleybuss, til den nådde sædpakken, og dermed ble befruktet. Jeg hadde dette heftet lenge før jeg ble interessert i insekter, men historien har jeg fra tid til annen tenkt på hele livet.

    I henhold til Darwins evolusjonslære handler livet om å overleve og reprodusere, og derved spre sine gener. Den umiddelbare glede ved å spise seg mett, pare seg eller for den saks skyld å vinne en slåsskamp er alle i tråd med evolusjonens mening. Individer som har fornektet livets gleder er ikke blant våre forfedre, de dør rett og slett ut. Så om dette foredraget skulle ha noe overordnet budskap må det være at man skal unne seg livets gleder.

    Det første problemet er at partnerne må finne hverandre. Det kan, som hos svevemygg være regulære sjekkesteder, som vi kan se som svermer som ser ut som røyk der millionervis av individer svermer over et bestemt tre, eller det kan være mer sofistikerte lokkemetoder. Hos stikkmygg er det frekvensen på vingeslagene som gjør at makene finner hverandre. Når et par møtes fester de seg sammen med kroker på bakbena, og de faller et par meter før de igjen har full kontroll og kan holde seg flyvende sammen, ikke ulikt mennesker som gifter seg under fallskjermhopp. Et kreftverk i Canada fikk smertelig erfare hva som kan skje om man ikke kjenner til dette ritualet. Kjøleviftene hadde samme frekvens som en bestemt myggarts vingeslag, og viftene gikk tette på grunn av elskovslystne hannmygg.

    Dilemmaet med å lokke til seg partene er at man da står i overhengende fare for å bli oppdaget, og dermed spist. Dagsommerfuglene bruker visuelle signaler, som de kan slå av og på ved å brette vingene ut, eller slå dem sammen. De fleste av dem har en farverik og kunstnerisk utformet overside, og kamuflasjefarvet underside. Noen arter har påmalte ”øyne” på vingene som skal få for eksempel en angripende fugl til å tro at det dreier seg om et mye større dyr. Boklus danser for å lokke til seg partnere. Gresshopper, sirisser og sikader musiserer i sine forsøk på å få en make. Nattsommerfuglene kan ikke basere seg på visuelle erotiske signaler, men heller på duft. Og de kan lukte en make på mange hundre meters avstand. En stamme av bier heter orkidebier, Euglossinii. De bestøver orkideer, men til forskjell fra andre blomster tilbyr ikke disse orkideene nektar, men duftstoffer. Det er bare hannene av orkidebier som besøker blomstene, og de skraper av duftstoffene og smører dem på bakbena. Man antar at parfymen fungerer som lokkemiddel for hunnbiene. Insektene bruker altså svermerier, vakre klær, dans, musikk og parfyme i sin søken etter make.

    Når vi snakker om kjærlighet og kjemi vil jeg her gjøre et lite sidesprang. Den spanske flue er ingen flue, men en billeart, Lytta vesicatoria. Navnet henspiller på det ytterst giftige sekretet den utskiller, som inneholder cantharidin. Det forårsaker blemmer om man får det på huden, og dødelig nyresvikt om man inntar stoffet. Spansk flue-plaster ble i gamle dager brukt utvortes mot lungebetennelse, ut fra forestillingen om at med ondt skal ondt fordrives. Stoffet er så giftig at mange kuer har dødd av at de har fått i seg dette sekretet under beiting. I riktig dosering er imidlertid cantharidin et fantastisk effektivt afrodisiakum. Vi snakker nå om menneskenes seksualliv, og ikke småkrypenes. I motsetning til Viagra stimulerer cantharidin både menn og kvinner. Cantharidins effekter har vært kjent i lang tid, og det har vært adskillige dødsfall. Veterinærene brukte stoffet for å sette fart i avlsokser i Norge, og så sent som på 1950-60-tallet, var cantharidin til salgs i alle havner hvor sjøfolk kunne tenkes å trenge det. Marquis de Sade (som gav navnet til sadismen) ble stilt for retten, ikke for de seksuelle aktiviteter han gav sitt navn til, men fordi han hadde lurt cantharidin i vinen til unge piker han ville forlyste seg med. Det å påføre noen en forgiftning var en svært alvorlig tiltale, og han ble dømt til døden, men Marquis de Sade var ikke til stede, så man henrettet en stråmann i stedet. De Sade selv døde mange år senere.

    Vi skal nå gå tilbake til småkrypene, men vi fortsetter i temaet kjærlighet og død.

    Ildfluer og sankthansormer bruker lyssignaler om natten til å lokke maker. Den menneskelige parallellen er rødvin og stearinlys. Hos hver ildflueart har hunnene sine egne blinkkoder, som på et fyr, som bare hanner av egen art reagerer på. En ildflueart (Photurus sp.) kan også etterligne andre arter (Photinus sp.) for å lokke til seg intetanende hanner som kommer for å pare seg, men som i stedet blir spist.

    Et lignende femomen ser vi hos de såkalte bolaedderkopper. En bola er et tau med lodd på som søramerikanske gauchos (cowboyer) bruker i stedet for lasso. Disse edderkoppenes ”bola” er en silketråd med en klisterdråpe på. Noe av disse edderkoppene skiller ut etterligninger av kjønnsferomoner som lokker til seg nattsommerfugler som blir fanget med bolaen, og spist.

    Insektenes kurtise har ofte forbausende mange fellestrekk med menneskets. En hann må vise hva han er god for, før han får pare seg. Det er dette vi kaller seksuell seleksjon. En nokså ukjent insektorden i Norge er Mecoptera: skorpionfluer eller nebbfluer. Hannen hos disse insektene må skaffe til veie en morgengave, i form av en larve eller voksent insekt av tilstrekkelig størrelse. Hannen lokker til seg hunnen ved å henge ned fra en gren med det forreste benparet, og skiller ut feromoner mens han holder frem gaven. Når en hunn kommer, vil hun undersøke gavens kvalitet og størrelse. Mens dette foregår leter han etter hennes genitalia. Om hun ikke avslår gaven vil deres parringsorganer kobles sammen. På dette tidspunktet tar hannen fra henne gaven, og venter til hun henger rett ned, bare opphengt i sine terminalia, for å være helt sikker på at koblingen er skikkelig, før hun får den tilbake. Paringens lengde er helt kritisk for hannens suksess med å få overført sine spermier, og jo større denne spiselige morgengaven er, desto lenger varer paringen. Et typisk nebbfluesamleie varer i 20 minutter. Nebbfluer er langt fra noen trofaste kjærester, det er flere hanners sæd som hver dag må konkurrere om de samme eggcellene, men en god og mett nebbfrue belønner sin partner med å vente en eller flere timer med å skaffe seg en ny.

    Prostitusjon ble altså oppfunnet lenge før menneskene oppsto. Dette med å mate sin partner under og etter et samleie er en så vellykket tilpassning at den er blitt utviklet flere ganger innen insektene. Hannen tilbyr fangsten som den er, som vi så med nebbfluene, eller maten gulpes opp og tilbys partnere. Det kan også lages sekreter som hunnene spiser. Det at partneren får næring bedrer hannens reproduktive suksess, forutsatt at han kan være sikker på at han er faren. Løvgresshopper løser dette problemet med at spermatoforen består av to deler: en spermieampulle, som plasseres inn i hunnens genitalåpning og en spermatophylax som kan sammenlignes med er stor konfekteske, som er plassert utenfor spermieampullen. Mens hunnen spiser av konfekten, rekker spermiene å ta seg inn fra spermieampullen til spermateket, som er hunnens oppbevaringsorgan for spermier.

    Hunnenes utroskap er et stort problem for insekthanner. Mens hunnene på sin side kan være sikre på å få uttelling for sine investeringer i form av overlevelse av eget avkom står hannene alltid i fare for at det er andres avkom de forsørger. Øyenstikkere har penis som har samme form som menneskets, men har avanserte tilleggsfunksjoner. Penisen når helt inn til hunnens spermatek. Om det har vært en annen der før, er de hos noen arter i stand til å spyle vekk den sæden som var der før egen sæd sprøytes inn, og hos andre arter å skyve sæden vekk til en avkrok i spermateket, slik at det er den sæden som sist ble plassert som blir brukt. Øyenstikkere sees ofte i tandemflukt, også etter at paringen er over, og det er fordi hannen vokter hunnen til eggene er befruktet. De har en egen klosaks på enden av bakparten som er beregnet på å holde hunnen i et solid nakkegrep.

    På et flåttmøte jeg deltok i nylig hadde jeg en dame til bords som heter Camilla Ihlebekk, som tok sin hovedfagsoppgave på seksuallivet hos stankelben, tipulider. Som hos øyenstikkere løser hannene utroskapsproblemet med å holde hunnene lenge i sitt favntak. Det er forskjellig strategi hos forskjellige stankelbeinarter. Tipula excisa parer seg i gjennomsnitt i 16 timer, til tross for at det er stor risiko for å bli spist under paringsakten. Den lengste parringen Ihlebekk observerte var 36 timer, og tatt i betraktning av at hele voksenlivet er ca en uke, må dette sies å være et langt samleie, John Lennon og Yoko Ono var amatører i forhold. Men her er det slik at det er den som har paret seg sist som får befruktet hunnen, og hos denne arten er det flere hanner enn hunner, så det gjelder og holde på den man har. Hos en annen art, Tipula invenusta, er det ikke slik forskjell på antallet av hvert kjønn, og de parer seg bare i fem timer. Ihlebekk gjorde eksperimenter hvor hun sammenlignet de to artene med forskjellig kjønnsratio i burene, og det viste seg at når det var flere hunner til stede valgte også Tipula excisa-hanner å pare seg i bare fem timer, for dermed å ha sjansen til å pare seg med flere hunner. Stikkmygghunner parrer seg bare med én hann. I likhet med skikken i visse muslimske kulturer er ikke hunnene verdige partnere om de ikke er jomfruer. A propos jomfruer, veggdyrhunner (Cimex lectularia) har faktisk en jomfruhinne som må penetreres av den første hannen. Men veggdyrhanner krever ikke at hunnene skal være jomfruer.

    Der kontinuerlig kontroll ikke er mulig har noen arter ordnet seg med noe som svarer til et kyskhetsbelte: hunnens genitalåpning blir limt igjen etter parringen, slik at ingen andre kan komme etter. Denne strategien, som kalles mating plugs forekommer hos visse edderkopparter og skorpioner, og også hos noen arter veps og bier, og sommerfugler. Faktisk også hos mange pattedyr, utenom mennesker: mus, ekorn og flere primater.

    Kamp mellom hanner for å kunne få pare seg med hunnene har gått av moten i de fleste menneskesamfunn, men er mer regelen enn unntaket blant andre dyr. Visse billearter er utstyrt med formidable våpen for dette formålet. Eikehjorter utkjemper regulære tvekamper på liv og død med hunnen ventende ringside på å pare seg med seierherren. Dessverre finnes det også blant eikehjorter visse herrer som ser sitt snitt til å snike seg til å pare seg mens de andre sloss. Man kunne kanskje kalle dette å ”hoppe før Sagen”. Dette dreier seg om små individer uten imponerende maskuline atributter, som de kjempende hannene tar for å være en harmløs skapning, eller en hunn. Det er en grense for hvor mye menneskelighet man skal tillegge insektene, men jeg får assosiasjoner til slike menn som skaffer seg sex når de trøster damer med kjærlighetssorg. Et svensk filmteam greide å filme en slik scene, både kampen mellom de flotte hannene, paringen mellom hunnen og snikeren, og det ustyrlige raseriet hos seierherren som var blitt snytt for belønningen. Jeg har dessverre ikke denne filmen, men dere får tenke at dere ser den på radio, og dere kan forestille der scenen der slasken blir løftet opp i seierherrens enorme kjever og kastet så langt vekk som mulig.

    Den mest spektakulære form for mat i morgengave er at hunnen spiser hannen under og etter paringen. I Frankrike kalles det å konsommere et ekteskap når den fysiske fullbyrdelsen skjer, i dette tilfellet snakker vi heller om å konsumere. Edderkopparten sort enke har sitt navn fordi hunnen spiser hannen etter paringsakten. Dette er utlagt som en fordel for hannen (bedre avlssuksess ved å gi partneren ernæring). Men bedømt ut fra hannens store forsiktighet når den nærmer seg en hunn er det ingen ting som tyder på at han har noen som helst lyst til å bli spist. For det første kan det hende at han blir spist uten overhodet å få paret seg, og for det andre vil han ha en sjanse til å pare seg flere ganger om han overlever, og det vil være en mye morsommere måte å bedre sin reproduktive suksess på. Når det gjelder knelere er det imidlertid ingen vei utenom. Ingen slipper levende fra en knelerhunns favntak, og måltidet begynner før parringen er ferdig. Også her er det likevel en parallell med menneskene: Hvor mange menn har ikke mistet hodet på grunn av kjærlighet? Dette bildet viser et trekantforhold mellom knelere, hunnen spiser av den ene hannen, mens den andre hannen parer seg med henne. I krig og kjærlighet er alt tillatt.

    Det finnes til og med et eksempel på pedofil seksuell adferd blant insekter. Hos visse myggarter kan hannene pare seg med puppene som flyter på vannoverflaten. De kan dermed befrukte de blivende eggene før noen andre hanner rekker å gjøre det, og derfor sprer de sine gener videre mer effektivt enn eventuelle ikke-pedofile mygghanner.

    Har bier et sexualliv? Selvfølgelig, men ikke de puritanske arbeidsbiene, de er sterile hunner, som med stolthet finner sin pass i livet. I en bikube finnes det imidlertid også hanner, eller droner, som har sex som sin eneste oppgave i livet, utover det gjør de ikke det skapte grann mens de spiser av fellesskapets mat. Paringen foregår ute i det fri, høyt oppe i luften. Det oppnås derved en kjønnsseleksjon, ved at bare hanner som orker å fly høyt som får pare seg. Når de befruktede ”prinsessene” kommer tilbake til bikuben kan de enten alliere seg med en del av arbeiderne, og ta dem med seg bort for å starte et nytt bisamfunn, eller rett og slett gå i tvekamp med den regjerende dronningen for å begå et regelrett statskupp. De hjemkomne dronene går dystre tider i møte etter at paringssesongen er over. Arbeidsbier har et strengt praktisk syn på tilværelsen. Så lenge dronene kan spre noen av arbeidernes gener videre med å pare seg får de leve, men når det er slutt, gjør arbeiderne kort prosess med sine dandybrødre under det såkalte droneslaget.

    Arbeidsbiene er arena for ett av de mest bisarre seksuelle fenomener innen dyreriket, og det sier ikke lite. En liten insektorden kalt viftevinger, Strepsiptera, har en art som parasitterer honningbier. Larvene lever på blomster, hvor de entrer sin uheldige vert, borer seg inn i verten og modnes til et voksent insekt. Hannene graver seg etter hvert ut og flyr fritt, mens hunnene lever resten av livet som en larvelignende parasitt i vertsbien. Når hun er kjønnsmoden skiller hun ut duftstoffer som lokker til seg hanner. Bakparten med kjønnsåpningen stikker så vidt frem mellom segmentene på bienes abdomen. De befruktede eggene blir til larver, som slipper seg ned på blomster, klare til å entre nye bier.

    Når vi skal snakke om sex kommer vi ikke utenom begrepet sexuell avholdenhet. Vi nevnte arbeidsbier, en bikube kan meget vel sammenlignes med et nonnekloster. Arbeidsbiene sprer sine gener ved at de er dronningens søstre, og ved å leve et selvoppofrende liv i hardt arbeid, og å dø om så det gjelder, bidrar de til at deres samfunn kan produsere flere dronninger, som kan danne nye samfunn av genetisk nært beslektede bier. Hos noen sosiale bier og veps forekommer jomfrufødsler, ja til og med mannlige jomfrufødsler. Den insektfamilie som har utviklet det med jomfrufødsler mest er bladlus. Når det er nok mat har de behov for rask reproduksjon, og da ikke bare føder de barn uten å pare seg, de føder gravide barn. Under magrere tider danner de vinger, og drar ut på erotiske eventyr, for å ha mulighet til å kolonisere nye planter.

    Vi har nå vært innom det meste av spekteret innen menneskers og småkryps seksualliv, og har sett at alle former for kurtise mennesker tror de har funnet opp også blomstrer hos småkrypene. Insekthanner er minst like sjalu på sine rivaler som menneskene, og fra et evolusjonistisk perspektiv har de god grunn til det. I forbindelse med min doktorgrad publiserte vi en studie i Journal og Parasitology som het: Multiple paternity in Ixodes ricinus, assessed by microsatellite markers. Vi lagde et genetisk verktøy på Veterinærhøgskolen, såkalte mikrosatellitter, for å kunne fastslå farskap hos flått. Vi plukket flått fra kuer, helt fullspiste voksne hunnflått med en ”ridende” hannflått festet på seg og lot dem fullføre paringen. Deretter lot vi eggene modnes i hunnen, og larvene klekkes. Så testet vi mikrosatellittene i mor, far og 20 larver. Det vi da fant var at den siste hannen var far til få eller ingen av larvene. Derimot var det, i alle de tre kullene vi testet, minst én annen hann som var faren. At det kan være flere fedre i samme kull har nylig vært vist på toeggede tvillinger hos mennesker, men vi var først ute, med å vise det på norske skogflått.

    Selve paringsakten hos skogflått virker svært brutal: Hannens hypostom, som også kan brukes til å stikke gjennom huden med, ser omtrent ut som sverdet på en motorsag. Dette bruker han til å åpne hunnens genitalåpning med, før han stikker hodet inn og leverer sin sæd. Dette er altså en slags kombinasjon av SM og oral sex. Dette med å ha mange fedre i ett kull har en klar økologisk fordel, om en flåtthunn skal kolonisere et nytt område. Da vil det kunne være nok genetisk variasjon i avkommet, til at en ny bestand kan oppstå fra én eller noen få flåtthunner. Flått parer seg både på bakken og på vertsdyrene. Først trodde man at de bare parret seg etter at de hadde suget blod, men Thambs-Lyche (1943 s 430) skriver: ”Imidlertid foreligger det i det norske materialet et funn som viser at også hos I. ricinus kan de nøkterne hunner kopulere.” De første hannene får flest egg befruktet, men hunnen er fortsatt et godt parti for hannene når hun er fullspist, og nærmer seg slutten av sin livssyklus, for da er det nesten sikkert at hun vil bringe frem et kull, og en liten andel av et sikkert kull, kan være en bedre garanti for å få avkom enn om han parer seg med en jomfruelig hunnflått på bakken, som kanskje aldri finner noen vert. Flåtthannen har begrenset seksuell kapasitet, de klarer ikke å pare seg mer enn ca tre ganger.

    Jeg skal til slutt vise en film tatt opp av min venn, professor Pieter Theron i Sør-Afrika. Pieter Theron hadde lest om en slags midd som var beskrevet i Frankrike, en helt ny middorden som heter Saxodromidae. Navnet henspiller på at de løper på stein. De lever på svært tørre steder, i adskilte åser, på glatte stener som ofte kan ha en temperatur 80?C midt på dagen. De lar seg ikke holde i live i laboratorier, de må filmes i felt. Pieter Theron ville undersøke om det også fantes Saxodromidae i Afrika også, og fant to nye slekter som var helt ukjente for vitenskapen Rhinocornis (med ett horn) og Bovicornis (med to horn). Ikke nok med det: for hver nye ås han undersøkte fant han en ny art, og aldri to åser med samme art. På et område på noen hundre meter har man altså en unik middart. Man vet ikke hva de spiser, eller overhodet hvordan de overlever, men Pieter Theron fant ut hvordan de parer seg. Disse middenes paringsadferd ligner ikke på noe av det vi tidligere har sett. Hannene har svært kraftige forben, i den grad man kan snakke om ”kraftig” på et dyr som er mindre enn en millimeter langt. Paringsakten begynner med at hannen lager en stake av et hurtigtørrende sekret, en organisk polymer, altså en slags plast. Han plasserer sin spermatofor på toppen av staken, og begynner å danse rundt staken. Dansen lokker hunnene, og når det kommer en hunn bruker han forbena til å løfte hunnen opp på staken. Her sitter hun fast, hun kan ikke med egen hjelp komme seg løs. Så rugger han hunnens bakpart opp og ned til spermatoforen er plassert i hunnen, han løfter henne av og lar henne gå, og starter på nytt med en ny spermatofor, klar til nye erobringer. Denne filmen hadde urpremiere på en middkongress i Cairo, og Pieter Theron avsluttet foredraget med å si: nå er jeg så gammel at fra nå av vil jeg bare gjøre ting jeg synes er morsomt!



    Svartedauden.

    Foredrag av Gunnar Hasle for Liedertafelet 16. februar 2006

    Epidemiers betydning i menneskenes historie har ofte vært mer eller mindre oversett. William McNeill satte dette punktet på dagsordenen i sin bok ”Plagues and Peoples” i 1977, og Jareed Diamond utviklet en mer omfattende teori om våpen, teknologi, genetiske ressurser og epidemier i boken ”Guns, Germs and Steel” i 2000. Både McNeills og Diamonds poeng er at epidemier, selv om de i første omgang er en gigantisk katastrofe, kan være en fordel for den som rammes først, da de senere har epidemien på sin side under erobringen av et nytt område. Det finnes mange eksempler på dette. Amerika ble erobret med ildvåpen, hester, kopper og meslinger, de to sistnevnte var uten tvil viktigst. Og Afrika ble aldri effektivt kolonisert av de hvite, på grunn av malaria og gulfeber. Svartedauden fikk aldri en slik betydning. Den rammet Europa, herjet til tider i 300 år, og forsvant.

    Det begynte på Sicilia og i Genova i Nord-Italia i 1347, ingen vet hvor sykdommen kom fra. Det ble satt i sammenheng med tolv galleier som nettopp var kommet fra Krim via Sicilia, men ingen av mannskapet var syke. En dag eller to senere ble folk syke: feber, hodepine, forvirring, smertefulle pussfylte byller, ofte av størrelse som hønseegg, og blårøde flekker på kroppen (”Guds tegn”). Et eiendommelig debutsymptom var at pasientene selv kjente en søt lukt like før de ble syke. En helt avsindig tørste var et karakteristisk symptom. Noen hostet blod. Døden opptrådte en til fem dager etter symptomdebut. Det ble straks anerkjent at sykdommen var smittsom. Kirken kalte det likevel Guds straffedom, og holdt messer, som bare førte til at flere ble smittet. De som pleiet eller gav skriftemål de syke fikk selv ofte sykdommen. De døde ble samlet i massegraver. Pesten spredte seg med gangfart over hele Europa og nådde England i 1348 og Norden i 1350, for midlertidig å forsvinne. Den blusset opp igjen i Frankrike i 1351, og det ser ut til at Frankrike ble smittereservoir for pesten, som førte til sporadiske, større og mindre utbrudd i hele Europa, frem til 1670, det siste blaffet var i Danmark i 1711. Bare på 1400-tallet ble 200 millioner mennesker drept. Til Island kom pesten i 1402. Over alt var bildet det samme: dødelighetstall mellom en tredjedel og to tredjedeler av befolkningen. Befolkningen slått av skrekk. De som kunne, flyktet fra byene. Noen ganger bare for å bli skydd og fordrevet der de kom. Stinkende, overfylte massegraver, lik i gatene, barn som prøvde å die sine døde mødre. Det finnes samtidige beskrivelse av tragedier og grusomheter: en syk person ble kastet i en massegrav, og lå der og kjempet mot døden hele dagen. En syk gutt ble satt på en flåte, og ble holdt fra land med hellebarder. En annen ble druknet, etter ordre fra et byrådsmedlem. En ble slept levende vekk fra gaten med en lang båtshake. Hus ble merket med et rødt andreaskors, beboerne fikk ikke gå ut. Dronning Elisabeth den første fikk under et pestutbrudd i London satt opp en galge på markedsplassen i Windsor for å henge alle som kom dit fra London. Behovet for syndebukker førte til blant annet jødeforfølgelser. Og religiøs fanatisme kunne blusse opp, med blant annet selvpisking. Men det var også fornuftige tiltak, som å holde skip i karantene og å stenge markeder.

    De bevarte historiene er mange, av dagboknotater, testamenter, offentlige notater, presters og forfatteres beskrivelser. Man kan lese om personlige tragedier og tall som ikke ligner noe av det vi kan oppleve i dag. Mange har sammenlignet våre dagers AIDS-epidemi med Svartedauden. Selv om vi nå snart passerer 65 millioner AIDS-dødsfall er dette å undervurdere Svartedauden. Vi vet hvordan AIDS smitter, hva som skal til for å stoppe den, vi har en effektiv behandling, og det er ingen mysterier når det gjelder årsaken, og de av oss som lever et normalt liv i et rikt land har lite å frykte fra AIDS-epidemien. På 1300-1600-tallet hadde man ingen anelse om årsaken til epidemier, men man visste godt konsekvensene når det første pesttilfellet opptrådte i en by: innen noen uker ville kanskje halvparten av byen være omkommet under de frykteligste smerter.

    Etter hvert fant man på tiltak for å begrense et utbrudd. I den enkelte by ble rammede hus isolert, og rammede byer ble isolert som helhet. Reisende til fots og fra sjøen måtte holdes i karantene. Man prøvde med isolasjon i 20, 30 og 40 dager, og det viste seg at førti dager måtte til for å være sikker på at en person ikke var smittet, derav navnet karantene.

    Under et utbrudd av byllepest i Kina og Hong Kong og senere India isolerte Alexandre Yersin i 1894 en bakterie som senere har fått navnet Yersinia pestis. Dette ble anerkjent som årsaken til Svartedauden, og dette har gjennom hele det tyvende århundre vært en medisinsk sannhet: Svartedauden var byllepest, som av og til arter seg som lungepest. Dette er en gnagersykdom, som har sitt smittereservoir i ville gnagere, og som av og til gir epidemier blant rotter. Den overføres via rottelopper. Bakteriene får blodet i loppenes mave til å koagulere, slik at de gulper opp bakterier når de prøver å suge mer blod. Når mennesker blir bitt av rottelopper kan de få sykdommen. Ved lungepest skal sykdommen også kunne overføres direkte, men det er ikke vanlig. Inkubasjonstiden er 2-15 dager. Sykdommen starter med akutt feber, hodepine, kvalme og smertefulle, forstørrede lymfeknuter, ofte i lysken. Mange blir deliriøse. Døden inntrer etter noen få dager.

    Vi ser at symptomene er svært like, men vi som er infeksjonsmedisinere vet at disse symptomene er helt uspesifikke for enhver akutt, alvorlig infeksjonssykdom.

    Under de senere bølgene av pest i England har man ganske nøyaktige data fra kirkebøkene, med opplysninger om slektskap og dødstidspunkt, og disse dataene kan settes inn i en kurve. Dette har historikeren Susan Scott og zoologen Christopher Duncan gjort. Ved pestutbrudd får man først en meget bratt, eksponentiell stigning, en kort platåfase og så et raskt fall i incidens når utbruddet ebber ut. Dette er en typisk kurve for en sykdom som smitter direkte fra menneske til menneske, og hvor utbruddet stanser når det ikke er flere mottagelige mennesker. Kurven kan utrykkes ut fra få variabler, og når man setter inn variabler for inkubasjonstid, tid man er smittsom og lengde av den kliniske fase kan en datamaskin gi ganske nøyaktige estimater for disse verdiene, og dermed gi oss sykdommens ”vitale data”. For pestutbruddene fra 1347 til 1711, som i det følgende skal kalle hemorrhagisk pest, finner man at tiden fra man er smittet til man er smittsom er 10-12 dager, tiden man er smittefarlig 27 dager, total inkubasjonstid 32 dager, tid fra symptomdebut til død 5 dager og total tid fra smittetidspunkt til død 37 dager. Dette stemmer med den erfaringsmessig effektive karantenetiden, og med at folk kunne ta med seg sykdommen etter å ha gått 20-30 mil fra en by til en annen, hvor de ankommer friske, tar inn som losjerende, blir syke og starter et utbrudd flere uker senere.

    Dette passer ikke med byllepest: Det er feil inkubasjonstid. Angrepsraten av byllepest er aldri i nærheten av den til hemorrhagisk pest: 5% versus 50%. Hemorrhagisk pest gir utbredte nekroser i hud og indre organer (det finnes utførlig obduksjonsrapporter fra denne tiden), byllepest gjør det ikke. Det fantes ingen rotter på landsbygda i England på Svartedaudens tid, det vet vi ut fra hvordan stabburene ble bygget på den tiden. Det er for kaldt for rottelopper i Nord-Europa. På Island har det aldri vært svartrotter i det hele tatt, de brune rottene kom lenge etter Svartedauden. Og viktigst av alt: vi har ikke ville gnagerarter i Europa som kan være friske bærere, og dermed smittereservoir for byllepest.

    Noen mennesker er resistente mot AIDS-virus, dette skyldes en mutasjon i CCR5-reseptoren i hvite blodlegemer, som er innfallsporten til viruset. Mutanten lalles delta 32. Genetikerne har regnet ut at denne mutasjonen oppsto for ca 2000 år siden, og var utsatt for et kraftig positivt seleksjonspress for ca 700 år siden. Delta 32-mutanten finnes hos 5-20% i de landene som var rammet av Svartedauden, og er svært sjelden andre steder. Svartedauden gir en mulig forklaring på dette.

    Hemorrhagisk pest forekom i Europa og Nord-Afrika, den spredte seg ikke til Asia, hvor derimot byllepest har vært vanlig. Historikerne har hittil ikke skilt mellom disse formene for pest, og i Middelhavslandene har det sannsynligvis vært et overlappende utbredelsesområde. Det er gjort DNA-analyser av massegraver fra Marseille, hvor det var en pestepidemi i 1720, og der fant Didier Raoult Yersisina pestis-DNA. De som gjorte denne studien erklærte at kontroversen om Svartedauden var byllepest eller ikke nå kunne avsluttes: byllepest var svaret. Under denne epidemien visste helsemyndigheten hva de hadde å gjøre: karantene i førti dager og cordon sanitaire altså inngjerding av hele byen. Disse tiltakene virket ikke, og det passer godt med byllepest: rotter lar seg ikke gjerde inn, og det hjelper ikke å isolere enkeltpersoner når det er rotter og rottelopper som er smittekilden. Ved utbrudd av byllepest finner man store mengder døde rotter (men ikke ved hemorrhagisk pest). I Marseille anslår man at 10 000 døde rotter ble samlet opp med fiskegarn i havnebassenget og tauet vekk. DNA-analysene fra Marseille er i følge Raoult gjort på materiale fra 1400-tallet, og ikke fra epidemien i 1720. Duncan og Scott hevder at de ikke kan vite når materialet er fra. Dessuten kan funnet skyldes forurensning av materialet. En engelsk gruppe har gjort tilsvarende tester på et engelsk materiale, og de fant ikke Yersinia-DNA, heller ikke i det franske materialet. Men man kan tenke seg at det var en annen variant av Y. pestis, som gav en lungeinfeksjon, som smittet fra menneske til menneske. Det kan også hende at det var menneskelopper, og ikke rottelopper som overførte sykdommen. Det som her ville trengs er DNA-analyser fra hele Svartedaudens utbredelsesområde. Det Duncan og Scott hevder er at det kan dreie seg om et virus som gir viral hemorrhagisk feber, i likhet med Marburg, Ebola og Lassa feber. Ingen av disse har imidlertid så lang inkubasjonstid som den hemorrhagiske pesten på 1600-tallet.

    Hvor kom smitten fra, og hvor ble den av? Dersom den ikke har noe naturlig dyrereservoir er det utrolig at den kunne rase i 3-400 år. Men om det kan være tilfelle, at den smittet her og der i Frankrike (med et forløp på 37 dager skal det ikke så lang smittekjede til) og blusset opp i så stort antall at det ble regnet som et utbrudd av og til, og et par ganger hvert århundre i form av formidable massedødsfall. Etter hvert som flere og flere mennesker ble resistente fikk pesten stadig vanskeligere kår, og da smitterekken var brutt forsvant den for godt. Den genetiske konstitusjonen som gav beskyttelse mot Svartedauden kan meget vel ha vært en ulempe i andre henseende, og kan nå være blitt sjeldnere. Ofte vil svært patogene mikrober selv mutere og bli mindre patogene, men det synes ikke å ha skjedd her. Dette er en vanlig overlevelsesstrategi for mikrober, da en død vert ikke er i mikrobenes interesse. Med den uvanlig lange smittsomhetstiden som syntes å foreligge her ville det imidlertid ikke være noe sterkt genetisk press for å redusere patogeniteten. Hvor den kom fra er det ingen som vet. Det var pestutbrudd på Krim i 1346, som slo tilbake en mongolsk beleiring, men den kan også være kommet fra regnskogene sør for Sahara, hvorfra det gikk handelsruter.

    Ville vi klart å stoppe Svartedauden i dag? Om dette dreide seg om en viral hemorrhagisk feber som lett smittet ved direkte kontakt mellom mennesker og hadde en asymptomatisk smittsom periode på 20-22 dager: Ganske sikkert ikke. Vi ville sannsynligvis ikke hatt effektive antivirale midler på minst et år. Med en dødelighet på 50% ville det fått formidable samfunnskonsekvenser. Nøkkelfunksjoner innen infrastruktur kunne rammes: Kanskje for eksempel alle ingeniørene ved et kraftverk forsvant. Hva om det var et atomkraftverk? Man kan se for seg at verdenssamfunnet ville se seg nødt til å kutte hjørner når det gjelder menneskerettigheter. Verdenshandel, matberedskap, militære styrkeforhold og religiøs fanatisme er eksempel på samfunnsforhold som kan forandres. Hvem skulle fjerne alle likene? Vi kan forestille oss frykten og apatien. Lovløsheten, som den vi så etter orkanen i Katarina i USA.

    Menneskene i middelalderen hadde kanskje ei ku og en kjøkkenhave, de var vant til at folk døde unge, og de hadde en religion som kunne holde dem i skinnet. Vi ville stå hjelpeløse uten transport og elektrisitet. Befolkningen i verden i dag bor så tett at epidemien ville hatt grobunn mange flere steder, vi har nå byer på 15-20 millioner mennesker, og flytrafikken vil spre epidemien til alle kanter av verden før noen hadde innsett alvoret.

    Det kan meget vel tenkes at middelalderens mennesker var bedre rustet til å møte denne utfordringen enn vi er.

    Siden dette foredraget har diskusjonen rast blant fagfolk.
    Haensch et al. (2010)" har publisert PCR-analyser av materiale som arkeologisk har kunnet knyttes til Svartedauden, hvor de fant Yersinia pestis. De mener at Y. pestis er blitt bragt til Europa ved minst to anledninger. Det hersker altså ikke lenger noen tvil om at Y. pestis har vært et viktig etiologisk agens ved epidemiutbrudd i Europa. Men det kan fortsatt reises tvil om at selve Svartedauden, som herjet fra 1347-1349, var forårsaket av Y. pestis Haensch et al. bruker C14-datering, som ikke er mer presis enn at gravene de har undersøkt skriver seg fra tidsrommet 14. til 17. århundre. De kan ikke vise til markeringer på massegravene som tidfester dem til ett av de tre årene 1747, 1748 eller 1749. Det siste ordet i denne debatten er nok ennå ikke sagt.



    Sør-Afrika.

    Foredrag av Gunnar Hasle for Liedertafelet, 7. desember 2007.

    Sør-Afrika var befolket av Khoisan folk (buskmenn og hottentotter) i minst 30000 år før de hvite kom dit. Den nordøstlige delen av Sør-Afrika ble invadert av bantustammer på 1500-tallet. De hvite kom til Kapp det gode håp i 1652. Det var hollendere, tyskere, hugenotter og senere briter, som gjorde området til britisk koloni. Det var på 1800-tallet betydelige spenninger mellom hollendere og briter, blant annet var opphevelsen av slaveriet tungt å svelge for de hollandske nybyggerne (boerne) i grenseområdene.

    I 1837 valgte en del av dem å forlate sitt fruktbare fedreland, for å prøve å finne nytt land nord og øst, vekk fra Britene. Det var ”Det store trekket”, og deltagerne kaltes Vortrekkere. Hele familier satte av sted i sine oksekjerrer. De kjøpte land av zuluene, det dominerende bantufolket, men mange av dem ble kort etter massakrert av zuluene, under ledelse av zulukongen Dingane. Dermed ble det krig mellom zuluene og boerne. Det første forsøket på gjengjeldelse mot Dingane mislyktes, men i november 1938 ledet Andries Pretorius en tungt bevæpnet avdeling på 464 mann dypt inn i Dinganes territorium. Ved daggry 16 desember 1838 ble leiren deres angrepet av 10000 zuluer ved Ncome river. Seks timer senere lå det 3000 døde zuluer på slagmarken, det eneste tapet vortrekkerne led var tre sårede. Dette ble kalt slaget ved Blood river. 16 desember er helligdag i Sør-Afrika, og kalles nå ”The day of the covenant”. Det var faktisk med et hundretall svarte på Vortrekkernes side, men denne hendelsen holdes så hellig at det regnes som grov blasfemi å nevne dette. En historieprofessor som fremholt dette faktum i en tale ble med makt båret ned fra talerstolen og rullet i tjære og fjær (noen var tydeligvis forberedt). Symbolikken fra Blood river: et prektig, gudfryktig folk, omgitt av onde krefter har fulgt boerne frem til i dag.

    Etter slaget ved Blood river etablerte boerne en republikk i Natal. Pretorius forlangte at Dingane skulle levere tilbake 19000 kuer og okser, som zuluene skulle ha stjålet. Dingane sendte 200 okser og to forhandlere. Begge ble straks henrettet, og Pretorius økte kravet til 40000. Han sendte ut en ny hær, forsterket av desertører fra zuluhæren. De plyndret landsby etter landsby, og vendte tilbake i triumf med 60000 storfe, samt over tusen foreldreløse zuluer som ble satt til arbeid i boernes hjem. Pretorius erklærte Mpande, lederen for zuludesertørene, og Dinganes bror, som zulukonge, en ære Mpande riktignok måtte betale 8000 kuer og okser for.

    Det tok ennå 40 år før zuluene var endelig slått, og det var i stor grad britene som besørget det. Så sent som i 1879 ble britene overrasket av zuluene og led et av de verste nederlag i britisk militærhistorie.

    Tilværelsen for nybyggerne var langt fra trygg. De var stadig utsatt for angrep fra zuluer og buskmenn, som bodde i fjellene. Dingane ble drept av en rivaliserende stamme i 1840, og da den nyheten spredde seg, kom flyktninger fra hans regime tilbake til sine landområder, som nå var bebodd av boere. Boerne løste dette problemet med å tillate maksimum fem zulufamilier på hver gård, resten ble sendt til reservater, som til sammen utgjorde 7,3 % av det totale landarealet. Dette ble starten på den forfordelingen av territorier, som har vært det viktigste stridspunktet i Sør-Afrika siden da. På slutten av 1800-tallet var Boere, Briter og forskjellige stammefolk i konstant krig for land og overlevelse. Britene tok over Natal i 1843, men lot boerne etablere to republikker: Oranjefristaten og Transvaal, ledet av henholdsvis Mathias Steyn og Paul Kruger. Britene hadde rett og slett ikke kapasitet til å kontrollere så mye land.

    Boerkrigen

    Da det ble funnet gull i Transvaal annekterte Britene provinsen, i 1877, men boerne gjorde opprør og fikk sin frihet tilbake, da britene på sin side var mer opptatt i Irland. Da det ble funnet gull i mengder ingen hadde kunne drømme om i Witwatersrand i 1886, kom britene raskt på banen igjen. De sendte tropper for å “beskytte” britene i området. Det ble erklært krig 12. oktober 1899. Boerrepublikkene hadde 35000 mann, britene 15000. En ung korrespondent, ved navn Winston Churchill, skrev “vi må innse at hver boer, til hest i egnet landskap, teller som tre til fem av våre soldater. Boerne hadde moderne Mausser-rifler og bedre kanoner enn britene, og de kunne få forsyninger fra sine egne, hvor de enn kom. Men deres generaler i starten av krigen, Joubert og Cronje var nølende, og kastet bort tid og krefter på beleiringer i stedet for offensive angrep mens de var sterkest. Britene hadde også dårlige generaler, så dårlige at boerne spøkte med at det burde være dødsstraff for å drepe en britisk general. i 1900 hadde britene 85000 mann mot 88000 boere, men bare 40000 av dem kunne være i felten på en gang. Tapperhet og entusiasme fantes i rikt monn på begge sider. (I følge en anekdote var Churchill var så oppsatt på å få oppleve krigshandlinger at han greide å få en togfører til å ikke stoppe i tide, da de så tegn til at et bakhold var på gang. Resultatet ble at Churchill og de andre ble tatt til fange, men han greide å rømme, og meldte seg straks ved fronten, like ivrig som før.)

    Da de britiske generalene Roberts og Kitchner ankom i januar 1900 fikk endelig britene effektive ledere. General Cronje overga seg med 4000 mann, og Kruger måtte flykte. Transvaal og Oranjefristaten ble annektert av britene. Mange boere dro hjem til gårdene sin. Det var først da de la Rey, de Wet, (Louis) Botha og fremfor alt Jan Smuts kom på banen at de ble fart i sakene. De startet en geriljakrig under ledelse av Botha. Jan Smuts brøt gjennom britenes linjer, og nådde helt frem til atlanterhavskysten. Han slo ikke ut britene, men drepte mange, nesten uten egne tap, og holdt titusener av briter opptatt, med hans forholdsvis fåtallige styrke. Boerne ble eksperter i sabotasje. Britene svarte med den brente jords taktikk. De brente 30000 boerhus, konfiskerte buskapen og internerte kvinner og barn i såkalte konsentrasjonsleirer hvor de levde under elendige forhold, og med stor dødelighet, særlig blant barna. Av 26000 boere som døde i konsentrasjonsleire var 20000 under 16 år. I 1902 måtte boerne overgi seg. Hele Europa var sjokkert over britenes grusomhet i denne krigen, også mange briter. Men de var sjenerøse i seieren. De to republikkene ble bristiske kolonier, men de ble lovet selvstyre. Men britene ville at engelsk språk og kultur skulle være dominerende, og de forsøkte å ydmyke dem som snakket afrikaans, boernes språk, som er en blanding av hollandsk, tysk og fransk, krydret med ord fra Malaysia og Madagaskar, og lokale afrikanske stammespråk.

    Etter boerkrigen

    Boerne ønsket en union mellom briter og boere. Men asiater og negere skulle ikke være med. Jan Smuts dro i 1905 til London for å møte den nye statsministeren, Sir Henry Campbell Bannerman. Han spurte: Vil dere ha fiender eller allierte? Dere kan velge å ha oss som venner, eller dere kan velge å være våre fiender. Da vil dere få et nytt Irland. Om du tror på frihet, er det også vår tro og religion. Året etter var Transvaal og Oranjefristaten selvstyrte igjen. 31 mai 1910 signerte de Vereeniging, Den Sør-Afrikanske unionen, bestående av Transvaal og Oranjefristaten, Natal og Cape. Den ble ledet av boergeneralen, Louis Botha. Jan Smuts ble innenriksminister, og minister for forsvar og gruvedrift. Barry Herzog ble justisminister. Smuts og Botha hadde altså vunnet frem, med sin linje for forsoning med britene. Herzog var boernasjonalist og kritiserte Botha og Smuts for at de hadde solgt seg til britene, og han ble kastet ut av regjeringen. En ung mann ved navn Henning Klopper hadde som gutt overlevd fangenskapet i britisk konsentrasjonsleir. Han tok initiativ til et møte med syv andre, der de vedtok en resolusjon til støtte for Herzog. Dette var starten på århundrets viktigste politiske og ideologiske bevegelse i Sør-Afrika: Jong Suid Afrika, det Sør-Afrikanske Broederbond. Herzog startet sitt eget parti, Nasjonalistpartiet.

    Tyskerne hadde hjulpet boerne under deres to uavhengighetskriger, og Herzog (og den unge Klopper) var forarget over at Smuts og Botha fulgte britene, og erklærte Tyskland krig i 1914. Det ble mobilisert til opprør, og mange offiserer nektet å stille i krigen. Det ble borgerkrig, der boere sloss mot boere. Smuts slo opprøret ned, ved hjelp av artilleri og flyvåpen. Klopper og Herzog var ikke direkte innblandet.

    Etter boerkrigen levde svært mange boere en miserabel tilværelse. Gårdene var brent, de hadde ingen utdannelse, intet arbeid, men mange barn. Da industrialiseringen økte begynte mange fattige hvite å arbeide i fabrikkene. De fikk høyere lønn en de svarte arbeiderne, og de ble satt til å lede dem. I 1921 ville gruvedepartementet bruke flere svarte arbeidere for å spare penger. De hvite streiket, og fikk støtte av både Herzogs nasjonalistparti og det engelske arbeiderpartiet. I 1922 gjorde de hvite arbeiderne væpnet opprør for å opprettholde raseskillet. Smuts greide å slå ned opprøret, men raseskillet ble opprettholdt. Herzog og Nasjonalistpartiet ble styrket, Smuts tapte valget i 1924. Herzog ble landets president, med støtte fra Arbeiderpartiet. Det første han gjorde var å innføre en politikk som innebar at staten skulle foretrekke ”siviliserte” (=hvite) arbeidere, fremfor ”usiviliserte” arbeidere. Og de hvite skulle få en lønn som gjorde dem i stand til å leve etter europeisk levestandard. Nasjonalistpartiet ble de fattige hvites parti. Svarte arbeidere kunne bare oppholde seg utenfor reservatene så lenge deres arbeid trengtes.

    Klopper og hans ”brødre” så for seg et Sør-Afrika som var uavhengig av britene, med et eget livskraftig språk, og en egen kultur. Partipolitikken var et middel på veien, mot det å bygge opp en viril, sterk nasjon. Boederbond hadde sitt eget håndtrykk, sitt eget flagg og sitt eget motto: ”WER STERK”. Nye medlemmer ble rekruttert ved at noen ”brødre” tok kontakt med dem, og vurderte om de var verdige, hadde den rette tæl, viljestyrke og utholdenhet. De diskuterte med dem, vurderte holdninger. De trengte ingen sveklinger, som måtte mates med skje, men folk som kunne slå seg frem i livet. Medlemmene ble oppfordret til å arbeide hardt, for å bli best, og forfremmet. På denne måten ville de danne en gruppe menn som var verdige til å bære en nasjon. Etter tre år, i 1921 var de 37 medlemmer, og de bestemte seg for å gjøre Broederbond til en hemmelig organisasjon. Om det ikke var uunngåelig skulle ikke engang konene til medlemmene vite om det. I 11925 var de 150, i 1930 500. I 1944 2500. Det ble ansett som en ære å bli tilbudt medlemskap. Og ble man medlem fikk man hjelp av brødrene til å gjøre karriere. I 1980 var det 12000 medlemmer. De var organisert i celler, bestående av 5-20 medlemmer. Medlemmene kjente bare til hverandre og hovedkvarteret. Det var ingen kontakt mellom cellene. Medlemmene var rektorer, prester, storbønder, advokater, fagforeningsledere, og også ungdomsledere: innflytelsesrike, afrikaanstalende mennesker. En stor del av samfunnets fremste var medlemmer. Møtene ble holdt i medlemmenes hjem. Man sørget for at resten av familien var bortreist, tjenerne fikk en frikveld. Etter hvert som organisasjonen ble sterkere ble det umulig å oppnå de høyeste politiske vervene uten å være medlem. Alle Sør-Afrikas senere presidenter var medlemmer, frem til de hvites fall i 1994.

    I 1938 var det hundreårsjubileum for det store trekket, det skulle markeres med at man lagde en rute fra Cape Town til Pretoria, hvor en stafett av oksekjerrer skulle kjøre hele veien. Man regnet med at det sikkert ikke ville være vanskelig å få bøndene på strekningen til å stille med oksekjerrer. Da trekket startet møtte det opp over 100000 tilskuere i Cape Town, som er en engelsk by. I den lille byen Goodwood, som ligger en mil øst for Cape Town kom det 20000. Folk gråt av begeistring. Slik var det langs hele ruten. Det ble holdt minnestunder på alle historiske steder, hvor det hadde vært trefninger, en helt var begravet, eller steder hvor boermartyrer var blitt henrettet. Bryllup og barnedåp ble arrangert ved vognene der de kom. Det ble spontant arrangert nye trekk, til sammen åtte, som møttes i Pretoria den 16 desember, dagen for slaget ved Blood river. Folk kledde seg i Voortrekker kostymer. Tusenvis anla skjegg. Grunnstenen til det gigantiske Vortrekkermonumentet ble lagt, og man sang boernes nasjonalsang ” Vi skal leve, vi skal dø, vi for deg, Syd-Afrika”. Boernes egen speiderbevegelse, ”Vortrekkerne”, arrangerte et eget fakkelløp fra Cape Town til Pretoria. (Boere er, forståelig nok, ikke med i den internasjonale speidebevegelsen, som ble stiftet av en av de engelske generalene fra boerkrigen, Lord Baden-Powell). Det ble samlet inn et enormt pengebeløp til Reddingsdaadbond, som skulle gå til å hjelpe fattige boere. Pengene ble investert i boeres forretningsvirksomhet, og fikk stor betydning for boernes og Sør-Afrikas næringsliv.

    Vi kjenner alle historien i grove trekk. Fra å være et fattig folk i begynnelsen av det tyvende århundre avanserte boerne til å bli det dominerende folket i Sør-Afrika. Landet var et i-land, med glimrende universiteter, og et blomstrende kulturliv. Men medaljen hadde en alvorlig bakside. De hvite kunne ikke holde på sin levestandard uten å undertrykke det svarte flertallet, som ble større og større. Heldigvis var Jan Smuts president i 1939, og hans regjering sørget for at Sør-Afrika havnet på de alliertes side, til store protester fra mange boere. De gjorde en viktig innsats mot italienerne i Østafrika, og tyskerne i Nordafrika. Churchill møtte Smuts i Kenya, og beskrev ham senere som ”en fontene av visdom”. I 1958 ble Hendrik Verwoerd statsminister, arkitekten bak apartheidpolitikken. Tanken var like besnærende som den var løgnaktig. Hvite og ikke-hvite skulle danne adskilte, selvstyrte nasjoner, som til sammen skulle danne et forbund: den Sør-Afrikanske republikk. Problemet var at circa en tiendedel av befolkningen fikk kontrollere ni tiendedeler av landet. Statlig støtte til industri ble bare gitt til hvite, som gjerne la fabrikkene sine i grenseområdene mot de svarte områdene. Da kunne de komme over grensen hver dag for å arbeide, men de det ikke var behov for måtte holde seg innenfor sine svarte områder. Befolkningen i de svartes områder var langt over det som kunne forsørges av landbruket der, så de var avhengige av å tjene penger utenfra.

    ANC gjorde sabotasjer, og hadde stor støtte fra omverdenen. President Pieter Botha forsøkte å gjøre noen mindre reformer, men det var aldri hans tanke at de hvite skulle gi fra seg makten, og han holdt en hard linje mot opprørerne. Det var først med President Frederik De Klerk at det var reelle forhandlinger. På dette tidspunktet skjønte de fleste hvite at de styrte mot en katastrofe, om de ikke fikk til en fredelig overgang til flertallsstyre.

    Sør-Afrika i dag, etter 1994.

    Det som kunne blitt et blodbad, ble heller en tid for forsoning. Sannhetskommisjonen, Truth and Reconciliation Commission ble etablert, og ledet av Desmond Tutu, og støttet av Nelson Mandela. De som fortalte Sannhetskommisjonen hvilke overgrep de hadde begått, kunne søke om amnesti. Inkatha, zulupartiet, boikottet det hele. Thabo Mbeki nektet å stille på seremonien der rapporten ble overlevert. Sannhetskommisjonen avslørte drap og tortur på begge sider. Vi har her i Norge hørt mest om hva de hvite gjorde: vilkårlig arrestasjon og fengsling, tortur og drap, skyting mot demonstranter. Det er lettere tilgi vold fra en undertrykt part enn fra makthaverne, men vi skal ikke glemme at det i ANCs navn ble drept folk som samarbeidet med de hvite, med ”necklacing”. ”Necklacing” betyr å bli bundet i et bildekk med bensin, som man så tenner på.

    Det vi får vite i Norge er at økonomien i Sør-Afrika går bra, at BNP øker. De har et demokratisk politisk system, og en fri presse. Det vi ikke får høre i Norge er at dette er et i-land som er i ferd med å utvikle seg til et u-land. Den sosiale boligbygging som ANC hadde lovet greier ikke på langt nær å ta unna for befolkningsøkningen, som har vært fra 40-44 millioner fra 1994 til 2007. Av disse er 4 millioner hvite, dette antallet har ikke økt. (I 1911 var det 1 ¼ million hvite og 4 millioner svarte). Det blir bare flere og større slumleire. Nylig frigitt statistikk viser at arbeidsledigheten er høyere enn i 1994. Korrupsjon og offisiell fattigdom øker. Universitetet som jeg samarbeider med, Medunsa, gikk 700 millioner Rand i underskudd i fjor, da de hvite styrte holdt de budsjettene. Alle offentlige ledere blir politisk ansatt, ikke etter kvalifikasjoner. ANC ansetter sine egne.

    Pretoria News har avslørt at Politisjefen, Jackie Selebi, har nær kontakt med organisert kriminalitet, og han er under etterforskning for det, men NPA (National Prosecuting Authority) nøler. Pressen har også forsøkt å få presset president Mbeki til å fjerne den alkoholiserte, og åpenbart ubrukelige helseministeren Manto Tshabalala-Msimang, men hun sitter der fortsatt. Det er to kandidater til det nært forestående presidentvalget i ANC: Mbeki selv, og erkeskurken Jacob Zuma, som trenerer korrupsjonssaken mot seg, etter at kompanjongen hans fikk 15 års fengsel. Zumas advokater finner stadig formelle ting å pirke på, og fører hver formalitet ti Høyesterett. Om han blir landets president vil han ha sterke motiver for å sette hele rettsapparatet til side. Han er for å gjeninnføre døsstraffen. Når han holder sine karismatiske folketaler synger han gjerne kampsangen ”Give me my machine gun”. Etter alt å dømme blir han Sør-Afrikas neste president, han har støtte av både fagbevelsen og ANC. Til og med ANC womens league, selv om han i fjor sjokkerte hele verden med sine kvinnefiendtlige uttalelser da han ble stilt for retten, tiltalt for voldtekt.

    Kriminaliteten øker. Folk er livredde, båre svarte og hvite. Ca 1000 hvite bønder ble drept i sine hjem i fjor. Når man er i Sør-Afrika kan man se solide gjerder over alt. Og det bygges enorme sikkerhetslandsbyer: forsvarlig avsperrede boligområder.

    For en uke siden ble det avslørt på nyhetene at det var gjort en internasjonal undersøkelse av de forskjellige lands elevprestasjoner. Sør-Afrika var i særklasse dårligst. Bare 20% av femteklassingene kan lese. De undervises i klasser på 60 i klasserom som er beregnet på 30-40 elever. Helse, transport, vann/kloakk: alt blir dårligere.

    Det er 28% HIV-positive blant gravide. Antiviral behandling er bare tilgjengelig for noen få.

    For mange fattige er barnebidrag den eneste inntektskilden, og dermed et incitament for å få flere barn. Siden 1998 får alle barnebidrag frem til barnet er 18 år. Mange blir gravide som tolvåringer.

    Hvite diskrimineres systematisk i offentlige stillinger. Språket afrikaans fases ut, det er bare noen få afrikaanstalende skoler igjen, og brev til offentlige etater på afrikaans blir ikke besvart. Det er en betydelig emigrasjon av hvite til Canada o Australia, blant annet har 4000 hvite leger emigrert. Offentlige sykehus er nå u-landssykehus.

    På den annen side fungerer økonomien i privat sektor godt. Fri kapitalisme er effektivt. Har man penger går det fortsatt an å leve godt i Sør-Afrika. Jeg vet ikke hvor lenge. Hva skjer når Mandela dør? Han er en gammel mann, uten formell politisk makt, men han er fortsatt en modererende faktor. Hva skjer om Zuma blir president? Da tror jeg at landet på nytt styrer mot en katastrofe, denne gang iverksatt av de svarte.



    Nasjonalisme.

    Foredrag av Gunnar Hasle for Liedertafelet, 30. oktober 2008.

    Nasjonalisme er en ideologi, følelse, kultur eller sosial bevegelse som fokuserer på Nasjonen. Nasjonalstaten oppfattes som den eneste normale eller naturlige politiske enhet. Hvis en nasjon er splittet opp, og delene kanskje underlagt andre stater vil nasjonalismen fungere opprørsk eller revolusjonært, og vil kreve nasjonal samling eller nasjonal frigjøring. Eksempler: samling av Italia på 1800-tallet, frigjøring av nasjoner i det Østeriksk-Ungarske dobbeltmonarki, forenings- og gjenforeningskrav i tyske områder. I nyere tid har vi sett nasjonal frigjøring i kolonier i den tredje verden, frigjøring og etablering av nye nasjonalstater i tidligere Østblokkstater. Av pågående konflikter kan nevnes Kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, separatister på Mindanao, Filippinene, IRA i Nord-Irland og ETA i Nord-Spania. Det er uenighet om når og hvordan nasjoner har oppstått, men i Europa er nasjonalismen som idé av forholdsvis ny dato: slutten av 1700-tallet, med den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen, fulgt av vår egen Grunnlov i 1814. Alle disse hadde sterke frihetsideologiske trekk, men det er historierevisjonisme når moderne 17. mai-talere prøver å gjøre 17. mai-feiringen til en dag for å markere frihet og demokrati og ikke en feiring av Norge som nasjon. Den kulturelle oppblomstringen som kalles nasjonalromantikken, og som vi dyrker i Liedertafelet, er en direkte følge av nasjonalismen. Nasjonalismen har vært og er motiverende kraft i kulturelle uttrykk og interesse for historie, og er en spore til kulturelt mangfold. Men også til kolonikriger, den første og annen verdenskrig og diverse folkemord. De fleste stater består av flere folkegrupper med forskjellig identitetsfølelse, og nasjonalisme er den viktigste kilde til konflikter både innad i land, og mellom land.

    Følelsen av identitet som gruppe eller klan er mye eldre enn fra 1700-tallet. India har 30 språk (14 offisielle språk, 2000 dialekter) og Etiopia 90 språk. Lille Nepal har 9 forskjellige folkegrupper med forskjellige språk, og som ikke kan gifte seg med hverandre. Johannes Falkenberg skrev om dem som den gang het australnegrene i ”Et steinalderfolk i vår tid”: Når de møtte en fremmed ville de først forsøke å finne ut om, og hvordan, de var i slekt. Om de ikke fant ut det, ble det kamp på liv og død. Man drepte rett og slett dem som ikke var slektninger. Forskjellige grupper vil svært ofte praktisere endogami, det vil si å kun gifte seg innefor gruppen. Dette er tydeligvis et svært gammelt menneskelig trekk: Vi finner ingen genetiske spor av neandertalerne i moderne mennesker, selv om de levde side om side i minst 10000 år.

    Perserriket, Aleksander den stores imperium, Romerriket, Mongolriket, Tsarriket, Aztekerriket og Inkariket er eksempler på nasjoner som har lagt under seg andre nasjoner. Imperialismen kan pakkes inn i en internasjonal ideologi, slik de gjorde i Sovjetunionen, men det er like fullt kampen om makt, og herredømme over andre nasjoner det handler om.

    Vi snakker altså om den viktigste politiske faktor til alle tider. Er nasjonalisme ondt? Det som å spørre om kampen for tilværelsen er ond. Evolusjonen og kampen for tilværelsen drives på individnivå, og er selve forutsetningen for vår eksistens. Nasjoners kamp for tilværelsen driver vår utvikling og kultur. Det er ikke så å forstå at det er de gode som seirer i kriger, men konfliktene tvinger innbyggerne i nasjonene til å yte sitt ytterste.

    Fenomenet «det etnosentriske syndrom» har vært forsøkt belyst av psykologer, sosialantropologer og evolusjonsbiologer. Det er i dag enighet om at 50-tallets adferdspsykologi, som postulerte at barn er blanke ark som kan formes slik man ønsker med oppdragelsen, i form av belønning og straff, er feil. Evolusjonspsykologene hevder at vår kognitive arkitektur er langt mer komplisert enn tidligere antatt. Når det gjelder språk og naturlige fobier er det gode holdepunkter for at det finnes en førprogrammering: Barn kan lære et språk flytende på et par år uten filologisk formalkompetanse, og det er ingen sak å overbevise barn og voksne om at slanger og ulver er farlige, men det skal mye til å mobilisere de samme følelsene mot for eksempel liljekonvall. Etnosentrismens universalitet, sosialpsykologiske eksperimenter og observasjoner, og etologiske studier av andre sosiale dyrearter tilsier at følelsen av «oss» og «de andre» er dypt forankret i menneskesinnet. Det kan hende at det er vår førprogrammering som gjør at stater må lage fiendebilder for å kunne bygge opp solidariteten internt. Om dette er riktig, må man også spørre seg om en førprogrammering som gjør oss gode til å plukke opp relevante skillelinjer mellom vår gruppe og andre, og motiverer oss til å være solidariske med, og kjempe for dem vi oppfatter som våre egne, hadde en evolusjonsmessig adaptiv funksjon da vi ble utviklet som art. Men det som var positivt da vi levde i små grupper, som jegere og sankere, kan være destruktivt i et moderne samfunn. Dag (Jansson) sa i sitt foredrag «Hvem eier det 20. århundre» noe om at de som vil greie seg best er de som kan håndtere innvandringen på en god måte, og at dette er en forutsetning for å overleve som sivilisasjon (fritt gjengitt). Det som trengs i dag er bærekraftig utvikling, fredelig konfliktløsning, toleranse for etnisk, religiøs og kulturell variasjon, universell solidaritet etc. Det kan meget vel hende at vår mentale «hardware» er et betydelig, men kanskje ikke uoverstigelig hinder mot slike mål. Fornuft og kunnskap vil være nødvendige midler for å overstyre våre tilbøyeligheter. Men det er ikke sikkert at det vil kunne virke på alle. Poenget er at om vi erkjenner at tilbøyeligheten til etnosentrisme er fundamental i menneskesinnet har vi tatt det første skritt til å treffe tiltak for å minimalisere de negative konsekvensene av vår naturlige legning.

    Dessverre handler det ikke bare om å arbeide med oss selv. Det nytter ikke å være altruistisk, om ingen andre er det. Det finnes et klassisk eksempel fra sosialantropologien (jeg har ikke klart å finne igjen referansen) på to nærliggende øyer i Polynesia. På den ene øya var folk fredelige og tolerante, på den andre øya var de voldelige og territorialt ekspansive. Stillehavets Athen og Sparta. Det endte med at befolkningen på den slemme øya dro over og drepte de snille, og tok over den øya også.

    Grunnen til at jeg tar opp temaet nå er at jeg har meldt meg inn i Venstre. Det er et parti som hevder alle de snille, politisk korrekte standpunktene. Vi holder nå på med en prosess der alle lokallagene skal komme med innspill til endringer i partiets program, før neste stortingsvalg. Jeg har dermed anledning til å diskutere viktige politiske temaer, og ha følelsen av at vår diskusjon kan ha konsekvenser for norsk politikk. Etter å ha vært på møter om forsvars- og sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk står følgende klart for meg: Venstre har lite i sitt program om at vi bør hevde våre nasjonale interesser. Tvert imot: U-hjelpsmidler skal i størst mulig grad gis i form av støtte til FN og multilaterale avtaler, og ikke via norske organisasjoner. Men hva er galt med å bruke pengene slik at det samtidig bygges opp norsk kompetanse, og at norsk næringsliv får fordeler av det vi yter? Venstre kjemper for individers frihet (som om vi mangler det i Norge). Individets frihet skal gjelde uansett hvor i verden man er født, og det er en liberal rett for enhver å flytte hvor man vil i verden. Dette er arven etter Olav Thommesen: Venstre vil ha fri innvandring til Norge. Tenk hvordan dét ville gått, om vi samtidig skulle beholde våre statlige velferdsgoder. Venstre er for EU. Vi begynner nå å se konsekvensene av for eksempel at Forskningsrådet gir forskningsstipend via EU: færre nordmenn enn før får stipend. Det er kanskje bra for forskningen, men ikke bra for Norge. Det ville sikkert også være bra for EU om Norge ble medlem. Jeg vet ikke hva som er best for Norge, å være i eller utenfor EU, men vi må bare ikke glemme å spørre oss hva som er best for Norge.

    Vi er det rikeste landet i verden, og ett av de landene med best styresett og den beste fordelingen av godene. Går det ikke an å se det slik at dette er noe vi ønsker å beholde? Går det ikke lenger an å si at vi er stolte av landet vårt, og glade i det, og at vi er villige til å dø for det, ”om det blir krevet”? At vi har en kultur som er full av sunne verdier: trofasthet, ærlighet, solidaritet, ansvar, medbestemmelse på alle nivåer i samfunnet, friluftsliv, kultur og dugnadsånd?

    Det må gå an å si at vi eier det vi eier, og vil gjerne gi bort litt av det, men ikke så mye at det går ut over oss selv, slik det er en selvfølge når det gjelder privat eiendom. Om vi skulle dele vår rikdom med alle fattige ville vi selv bli fattige. Om alle fattige skulle komme opp på vår levestandard ville det med dagens teknologi vært langt over verdens økologiske bærekraft. Om man med en ”rettferdig fordeling i verden” mener at alle skal få det like bra materielt, ville det vært et helt meningsløst mål.

    Hva gjør andre land? Det amerikanske krigsakademiet, West Point, er den skolen det er vanskeligst å komme inn på i hele landet. Å håne flagget er nærmest en dødssynd. Den amerikanske nasjonalismen er mer en såkalt demo-nasjonalisme enn en etno-nasjonalisme, men det ser ikke ut til å spille noen rolle. Her i Norge vil man nesten le av amerikanernes stolthet over sin egen nasjon. Men er det noe å le av? Skal man overleve som nasjon må man ville det. I USA må innvandrere som får amerikansk stasborgerskap igjennom en seremoni hvor de må sverge troskap til landet.

    Vi ler ikke av Russlands nasjonalisme. Det er blitt noe større oppmerksomhet rundt den i forbindelse med konflikten i Georgia. «Alle» hater George Bush, men den mye skumlere Putin er ikke noe hatobjekt i Norge. Russland bygger nå opp sine angrepstyrker på den andre siden av vår grense. Deres etterretning må for lengst ha kunnet slå fast at Norge ikke er noen trussel for dem, så en opprustning av russisk forsvar finnes det ikke noe behov for, om det bare handler om forsvar. Det handler om å kunne sette makt bak krav om bruk av ressursene i Nordområdene. De har fotfeste på Svalbard, og Treholts gråsoneavtale i Barentshavet er en ulykke for Norge. Vi visste ikke den gangen at Sovjetunionen også satt på vår side av forhandlingsbordet. Vi har aldri hatt noen væpnet konflikt med Russland, og direkte invasjon i Fastlands-Norge er kanskje ikke sannsynlig. Men vi har lite å stille opp om Russland rett og slett annekterer de områdene i Nord som det kan være tvil om rettighetene til. Russland kontrollerer olje- og gassressursene i Sentral-Asia, de samarbeider med Syria og er nå i ferd med å inngå en allianse med Iran, som er observerende medlem i Østens NATO: Shanghai Cooperation Organization (S.C.O.), sammen med India. Det er blitt antydet at de vil hjelpe Iran med atomkraft-prosjektet. De bruker sine olje- og gassressurser som våpen. De har så mye penger nå at de økonomisk kan bli sterkere enn USA. Dette er et land hvor journalister som kritiserer samfunnet blir myrdet.

    Kina går nå inn i U-land med store økonomiske midler. Bare i den såkalt demokratiske republikken Kongo har de gått inn med 9 milliarder dollar, formodentlig for å få tilgang til ressursene i regnskogene der. Kina tar tydeligvis heller ingen hensyn til hva slags regimer de støtter, bare de kan få til allianser.

    Hva truer Norge som nasjon?

    Militær invasjon virker som en fjern mulighet, men er ikke utenkelig. Om vi ikke holder oss med er sterkt militært forsvar vil vi være svært sårbare for et angrep fra Russland. Det er nesten utenkelig at vi skal kunne forsvare våre interesser i nordområdene mot russisk imperialisme. Derfor må forsvaret styrkes, og NATO opprettholdes.

    En mye større trussel mot Norge og Europa er innvandringen fra fremmede kulturer. Vi har nå ca 246 000 mennesker i Norge, som har innvandret fra land utenom Europa eller er født av foreldre som har det. Om 25 år vil disse ha formert seg til 571 000, i følge Statistisk sentralbyrå. I tillegg kommer såkalt ”familiegjenforening” (18000 familieinnvandrere i 2007), og annen innvandring (ca 1000 kvoteflyktninger, samt asylsøkere: 5141 i 2007, hvorav 867 (17%) fikk asyl, 854 ble innvilget beskyttelse og 582 fikk opphold på humanitært grunnlag). Det bekymrer meg at om innvandrerne ikke assimileres vil nordmenn om noen få generasjoner ikke vil være i flertall. Dette er selvfølgelig ganske langt frem i tid, men det er allerede slik at i store deler av Oslo er det nesten ingen norske elever i skoleklassene.

    I hovedsak er de ikke-vestlige innvandrerne muslimer. I utgangspunktet ser muslimer ned på dem som ikke er muslimer, og de kan ikke tenke seg å la døtrene sine gifte seg med andre enn muslimer. De kan integreres, men ikke så lett assimileres i norsk kultur. Det vil nok også i fremtiden være ”oss” og ”dem”, fra begge sider. La oss ta den største ikke-vestlige innvandrergruppen: Pakistanere. Jeg har ingen ting imot dem, jeg kan knapt huske at jeg en eneste gang i mitt liv har vært irritert på en pakistaner, men jeg er imot at de skal få invadere landet vårt. Pakistan har 172,800,000 innbyggere, med en median alder på 20,5 år og befolkningsvekst på 2% (July 2008 est. CIA World fact book). De som fortsatt mener at overbefolkning ikke er noe problem i verden vet ikke hva de snakker om. Så lenge det er mulig for for eksempel pakistanere å innvandre til Norge, og de har det bra her, vil vi få innvandring fra Pakistan. Venstre mener at vi trenger arbeidskraften og de kulturelle impulsene. Begge deler er selvfølgelig bare tull. I et moderne samfunn er det så mye som gjøres av maskiner at det bare er unntaksvis at det er mangel på arbeidskraft. Og jeg kan ikke se at innvandringen fra ikke-vestlige land i noen henseende har vært noen vesentlig berikelse for vår kultur (vi kan uansett få kulturelle impulser gjennom media). Vi har fått tilgang til noen nye varer, men dem kunne vi ha klart å importere selv. Det er (med noen få unntak) vanskelig å få øye på billedkunst, musikk eller litteratur som har kommet den norske befolkningen til gode fra for eksempel de ca. tretti tusen pakistanerne som bor i Oslo. Jeg tror for resten heller ikke at de leser Wergeland.

    Om Tyrkia blir medlem av EU vil det ikke lenger være noe som kan hindre en storstilt innvandring av muslimer til Europa.

    Det er erklært norsk innvandringspolitikk, i følge en UDI-ansatt jeg vaksinerte, at det i Norge ikke skal tas hensyn til integrerbarhet når vi avgjør hvem som skal få slippe inn i Norge. Somaliere har et angivelig beskyttelsesbehov, på grunn av kriger som er en følge av deres egen stammekultur. De har vist seg lite integrerbare i vårt samfunn. Mellom 50 og 70 prosent av somaliske menn i Oslo tygger khat regelmessig i følge politiet. Khat-misbrukere har ofte sammensatte problemer: arbeidsledighet, familievansker, økonomi- og boligproblemer, psykiske helseproblemer. Det er rett og slett ikke i Norges interesse å få økt somalisk innvandring hit, men det er umulig å si det høyt. Men dette må også nyanseres: i USA er somalierne blant de best integrerte innvandrerne. Er det det norske velferdssamfunnet som øver en negativ innflytelse på somalierne her?

    Om forholdene nå er gemyttlige og fredelige og praktisk talt fri for rasisme, i hvert fall fra vår side, er det ikke sikkert at det vil vare. Nasjonalismen som fenomen har alltid vært der og det er sannsynlig at den alltid vil være der. Det hjelper ikke om nordmenn er snille kulturrelativister og antinasjonalister, det gjør oss bare sårbare. Historien har vist at det er fullt tenkelig at Norge, og Europa for øvrig, vil kunne være arena for etniske kriger og nye folkemord innen de neste femti år. Jeg leser for tiden Jonathan Lithells «De velvillige», hvor jeg-personen er en tidligere SS-offiser som deltok i de verste aktiviteter under krigen. Forfatterens poeng er å vise at bødlene alltid vil være der. Slik vi så da serberne for ti-femten år siden satte kriminelle til å utøve folkemord på bosniske muslimer.

    Vi må tørre å erkjenne at innvandringen er et problem. Vi må kunne forestille oss at innvandringen potensielt kan lede til katastrofe.

    Hvilen rolle kan Norge spille?

    Vi må være et foregangsland i toleranse, samtidig som at vi må stoppe den storstilte familieinnvandringen som foregår nå. Dette er ingen selvmotsigelse. Vi må satse alt vi kan på at innvandrerne integreres, og om de ikke er for mange kan de kanskje assimileres i samfunnet. Kanskje kan muslimene komme dit de fleste nordmenn er i dag: at religion ikke er viktig. Da er det heller ikke noe som hindrer at muslimske kvinner kan gifte seg med norske menn. Annengenerasjonsinnvandrere med en norsk far eller mor er i praksis helt norske.

    Vi må tørre å være stolte av vår kultur og våre verdier, og formidle dem videre i form av hjelp til fattige land og støtte til fredsprosesser, slik vi allerede gjør. Vi må gå foran som et godt eksempel i klimapolitikken, og bli reelt CO2-nøytrale innen de neste ti årene, ikke bare kjøpe såkalte kvoter. Og vi må bruke av oljepengene til å utforske nye energikilder, og dermed hjelpe andre nasjoner til å bli CO2-nøytrale.

    Vi hjelper ingen ved å utslette vår egen nasjon.

    Konklusjoner.

    - Nasjonalisme er et fundamentalt menneskelig trekk, som både er drivkraft i intellektuell og kulturell utvikling og årsak til konflikter, undertrykkelse og folkemord.
    - Nasjonalismen lar seg ikke avskaffe, og det ville være katastrofalt for et folk å fornekte sin egen nasjonalisme.
    - Det er en stor utfordring for verdenssamfunnet, og samfunn på alle nivåer, å minimalisere de negative effektene av nasjonalisme, men man løser ikke problemet med å late som at nasjonalismen ikke alltid vil være der.



    CIA.

    Foredrag av Gunnar Hasle for Liedertafelet, 25. februar 2010.

    I hele etterkrigstiden har vi, tross radikale strømninger, regnet USA som vår viktigste allierte, og en garanti for å forsvare vårt demokrati. Vår frie presse har likevel stadig påpekt skadelige tiltak CIA har gjort i andre land. Selv har jeg hatt en forestilling om CIA som en mektig, allvitende og nådeløst effektiv organisasjon. Farlig for våre potensielle fiender. Jeg har måttet revurdere denne oppfatningen.

    Den meget anerkjente amerikanske journalisten (tidligere vinner av Pullitzer-prisen) Tim Weiner har skrevet en bok som kom i 2007, som er blitt bestseller i USA: ”Legacy of Ashes, the history of the CIA”. Boken er basert på gjennomlesning av 50000 skriftlige dokumenter, 2000 muntlige historier, og 300 intervjuer med sentrale aktører, inkludert ti tidligere CIA-direktører. Dette er en bok som er skrevet av en journalist som er på USA’s side, og som derfor er opprørt over hvordan landet i 60 år har mislyktes i å lage en etterretningstjeneste som tjener det godes tjeneste. Det er en bok på 600 sider, spekket med navn og fakta. Jeg skal prøve å gi noen få smakebiter.

    Før andre verdenskrig hadde ikke USA hatt noen nevneverdig etterretningstjeneste. Under krigen hadde de OSS, Office of Strategic Services, det ble ledet av William Donovan, også kalt ”Wild Bill Donovan” (etter en cowboyhelt) og Allen Dulles. Begge hadde romantiske visjoner om hva spionasje skulle være. En operativ tjeneste, som kunne slippe agenter ned bak fiendens linjer, og utøve sabotasje. Av de mer spektakulære idéene var at de fantaserte om å feste tidsforsinkede brannbomber på flaggermus og slippe dem ut over japanske byer. De skulle dermed finne hver sitt loft, og anstifte brann! OSS utrettet lite eller ingenting under krigen, og de ble mistrodd av de militære. OSS ble nedlagt da Roosevelt døde like før krigens slutt, og Truman overtok. Men de to cowboyene skulle også få sette sitt preg på den nye organisasjonen Truman opprettet: Central Intelligence Agency, CIA.

    CIA’s mandat var fra starten å skaffe USA opplysninger om mulige fienders styrke og hensikter, som en eksklusiv ”nyhetsbulletin” for presidenten. Men lederne forstod det slik at det var underforstått at de skulle gjøre mer: CIA utvidet raskt sitt arbeidsområde til å omfatte all slags hemmelig aktivitet som kunne tjene til å bekjempe kommunisme, og alle som kunne tenkes å ha forbindelse med Sovjetunionen. Dette skjedde bare delvis med presidentenes samtykke, og presidentene fikk bare vite det den til enhver tid sittende CIA-sjef mente presidenten burde få vite. Ikke sjelden ble USA’s president regelrett desinformert av CIA, og dette gjelder stort sett hele CIA’s historie gjennom 50-60 år. Det viktigste unntaket er den gamle George Bush, han var selv tidligere CIA-sjef, og lot seg ikke så lett lure.

    CIA lyktes aldri i å etablere noe effektivt spionnett i noe kommunistland. Men de brukte milliardervis av dollar, og tusenvis av agenters liv under forsøk på det. Ett problem var at organisasjonen helt fra begynnelsen var infiltrert av Sovjetunionen. Unge, eventyrlystne menn lot seg verve til spionoppdrag for CIA. De ble sluppet ned i fallskjerm bak jernteppet, for å havne rett i fanget på KGB, som allerede kjente koordinatene for hvor de skulle slippes. Noen ble skutt på stedet, andre ble forhørt, og eventuelt tvunget til å sende desinformasjon tilbake før de ble henrettet. Ingen agenter som ble sluppet ned i Nord-Korea overlevde. I Kina trodde CIA at det fantes en stor motstandsbevegelse, og sendte inn utstyr til 200000 geriljasoldater. Alt var desinformasjon.

    Et tilsynelatende mesterkupp fra CIA var da de fikk gravet en tunell fra Vest- til Øst-Berlin for å tappe kommunistenes telefonlinjer. Riktignok hadde de ikke nok russisktalende medarbeidere til å tolke alt det de avlyttet. Dette pågikk i tre måneder inntil russerne fikk stanset avlyttingen. Det viste seg da at russerne hadde visst om avlyttingen hele tiden, og ikke latt noen hemmeligheter passere den veien, kun passende mengder desinformasjon.

    Etter den kalde krigen kom det for en dag at Sovjetunionen aldri hadde noen planer om militære angrep utenom Øst-Europa. Dette lyktes det aldri CIA å oppdage. Atomkappløpet var delvis et resultat av dårlig etterretning. Men man kan ikke bare skylde på amerikanerne. Sovjetunionen levde på en hemmelighetskultur, mens USA offentliggjorde sine forsvarsbudsjett, så alle kunne lese dem. Mens Sovjetunionen stod og råtnet på rot ble ikke engang det oppdaget av CIA, og selv da Gorbatchov åpnet kommunikasjonen mot vest, og nedla imperiet, fordi han ikke hadde noe annet valg, kom det overraskende på CIA.

    Av frykt for kommunismen arrangerte CIA statskupp i mange land, mot ledere de mente var kommunistvennlige. I ettertid kan det virke nokså tilfeldig hvem de anså som kommunister. Iran hadde for eksempel en sosialdemokratisk leder som het Mohammed Mossadegh, som var godt i gang med å skape en verdslig, sosialdemokratisk stat. I stedet for å bygge relasjoner med dette regimet iverksatte CIA i 1953 et kupp for å innsette prins Mohamed Reza Pahlavi, som ble Shahen av Iran, som drev sitt vanstyre med hemningsløst sløseri med landets midler og en av de mest brutale politistatene i det 20-århundre. Under kuppet betalte CIA penger til pøbler for å lage massedemonstrasjoner, og de samarbeidet også med Ayatollah Ruhollah Musavi Khomeini, uten at han fikk annen takk for det enn at han måtte leve i eksil i Paris inntil han kom tilbake i 1979, som den nye lederen i Iran.

    I Guatemala gjennomførte CIA i 1954 operasjonen ”Operation Success” mot den sittende presidenten, Jacobo Arbenz. De manglet en kommunist å gjøre opprør mot, for de trengte et påskudd til å sette inn en guatemalsk oberst som var utvalgt av CIA: Carlos Castillo Armas. En CIA-agent intervjuet presidenten, og kom til følgende konklusjon, da: ”Jeg er overbevist om at presidenten ikke er kommunist, men han vil sikkert gjøre nytten til det dukker opp en”. Kuppet lyktes. CIA greide å provosere frem et motangrep fra Arbenz, og fikk dermed den motstanderen de trengte.

    En annen ”suksesshistorie” var Kongo. Statsminister Patrick Lumumba var blitt demokratisk valgt, men han hadde mottatt hjelp fra Sovjetunionen i forbindelse med kampen mot belgierne. Han var dermed kommunist i CIA’s øyne, og det gjaldt å få ham styrtet. President Eisenhower beordret at Lumumba skulle henrettes. Det var i hvert fall beskjeden CIA-sjef Allen Dulles formidlet til den lokale CIA-sjefen, Larry Devlin. Devlin på sin side kjente bedre til forholdene enn sine overordnede, og så ingen grunn til at Lumumba skulle drepes. Da han fikk tilsendt giftsprøyter som skulle brukes til attentatet tok han rett og slett og gravde dem ned. Men CIA hadde allerede utsett Kongos neste leder: Joseph Mobutu, som de sendte 250 000 US$ pluss store mengder våpen og ammunisjon. Mobutu fanget Lumumba, og overleverte ham til en belgisk offiser som drepte ham med en maskinpistol. Mobutu regjerte fra 1960-94 som en av verdens mest brutale og korrupte diktatorer, han oppfant styreformen ”kleptokrati”. Ved hans død hadde han mer penger i sveitsiske banker enn hele landets bunnløse utenlandsgjeld.

    Indonesias president, Sukarno sto også på CIA’s liste over farlige kommunister, selv om han hadde erklært seg som nøytral i den kalde krigen, og samlet alliansefrie land i en egen konferanse. Det fantes ingen nøytrale i CIA’s øyne, og de begynte å bestikke indonesiske opposisjonelle, for å styrte Sukarno. Etter hvert ble det indirekte militær støtte til motstanderne av Sukarno. Eisenhower ville at operasjonen skulle være hemmelig, og at amerikanske soldater ikke skulle være involvert. Allen Dulles brøt denne ordren, og startet med bombing i 1958. Men da B52-bombeflyet med den amerikanske piloten Al Pope ble skutt ned (han sa senere at han likte å drepe kommunister), kunne det ikke nektes at USA sto bak. Kommunistene hadde i denne situasjonen fremgang, og CIA innså plutselig At Sukarno ikke var kommunist, og skiftet side. Fra da av støttet de Sukarno i kampen mot kommunismen. Men det indonesiske kommunistpartiet økte i styrke, og da Sukarno allierte seg med kommunistpartiet i 1965, ble han igjen USA’s fiende. Dette resulterte i et CIA-støttet statskupp til fordel for Indonesias neste diktator, Suharto. Dette kuppet kostet henimot 500 000 mennesker livet.

    Den eneste virkelige kommunisten CIA forsøkte å styrte var Fidel Castro, men med det mislyktes de. Invasjonen i Grisebukta i 1961 var organisert og finansiert av CIA, dels bemannet med amerikanske, dels med eksil-cubanske soldater. Invasjonen skyldtes dårlig etterretning. Grisebukta er en mangrovesump, helt uegnet til landgang, og CIA hadde ingen formening om fiendens styrker. Da fiaskoen ganske snart ble åpenbar, ble de amerikanske soldatene trukket ut, de eksilcubanske ble overgitt og drept. Det ble flere ganger gjort forberedelser til attentatforsøk på Castro. Bare Kennedy-brødrene og noen ytterst få i CIA (og sannsynligvis Castro selv og hans medarbeidere) fikk vite om dette. Da John F. Kennedy ble drept i 1962, var dette ikke kjent, og heller ikke at Lee Harvey Oswald hadde vært i kontakt med både Sovjetunionen og Cuba før attentatet på JFK.

    Vietnam

    Etter at Ho Chi Minh slo franskmennene i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 var Vietnam delt i to. Ngo Dinh Diem var president i Sør-Vietnam. Han var katolikk og antikommunist, og for så vidt en naturlig alliert for USA. CIA drev de politiske partiene i Sør-Vietnam, lagde filmene og trykket et astrologisk magasin som bekreftet at stjernene var i Diems favør. Kort sagt: nasjonsbygging fra bunnen av.

    I 1959 begynte Nordvietnamesiske soldater å lage Ho Chi Minh-veien gjennom Laos, bokstavelig talt for å bane veien for militær aktivitet i Sør-Vietnam. USA kjøpte seg en regjering i Laos, og forsynte en liten såkalt Hill-tribe, Hmong, med våpen for å bekjempe Nordvietnamesiske soldater. Nord-Vietnam bidro på sin side med å opprette en kommunistgerilja i Laos, Pathet Lao.

    I vanlig CIA-stil sendte CIA 250 agenter inn i Nord-Vietnam for å spionere. Nesten alle ble rapportert drept eller savnet, akkurat som i Nord-Korea og Øst-Europa. Det kom ingen nevneverdig informasjon ut av det.

    President Diem ville ha et katolsk militærstyre i en buddhistisk nasjon, og amerikanerne skjønte at de måtte kvitte seg med ham, selv om han var lojal mot USA. Generalene Minh og Don planla statskupp, og foreslo å drepe president Diem. CIA gjorde ikke noe for å hindre det. Men resultatet var et nytt militærstyre, som var enda mer upopulært enn Diems, og som bare ga mer grobunn for kommunistiske opprørere.

    I august 1964 sto USS Maddox 8 nautiske mil utenfor kysten av Nord-Vietnam. Da tre Nordvietnamesiske patruljebåter nærmet seg åpnet amerikanerne ild, med maskingevær og raketter. Vietnameserne mistet to mann, men kom seg unna. De etterlot et kulehull i USS Maddox. USA sendte en diplomatisk note til Nord-Vietnam, hvor de advarte om alvorlige konsekvenser, dersom Nord-Vietnam fortsatte med ”uprovosert militær aksjon”. To dager senere kom det melding om at de tre patruljebåtene kom tilbake, og to amerikanske skip, USS Maadox og Turner Joy skjøt vilt. De mente å se torpedoer på sonarene, men det viste seg å være turbulens fra hverandres propeller. Det er ikke holdepunkter for at de Nordvietnamesiske patruljebåtene i det hele tatt var der, og kaptein Herrick på USS Maddox rapporterte at ”the entire action leaves many doubts”, men denne tvilen forsvant i Washington. President Johnson beordret umiddelbart angrep på Nordvietnamesiske marinebaser. National Security Agency (NSA, som hadde hånd om avlytting og spionsatellitter) rapporterte at de hadde avlyttet en melding fra den Nordvietnamesiske marine som sa at to skip var ofret, resten OK. Dette viste seg etter kort tid å være en feiloversettelse av en to dager gammel melding, men NSA kom aldri med noe dementi.

    CIA’s oppgave burde ha vært å avsanne påstandene om Nordvietnamesernes angrep. Men dette var det Johnson trengte for å starte det angrepet han allerede hadde bestemt seg for, og dermed var Vietnam-krigen i gang.

    Den daværende CIA-sjefen, Richard Helms, skrev senere at Vietnam var et eneste langt mareritt. Han innrømte at de aldri kom innenfor Nordvietnams styre, på grunn av total mangel på kunnskap om vietnamesisk kultur, historie, samfunn og språk. Dette førte, i følge Helms, til mange gale beslutninger.

    Vi vet hvordan det gikk, den Sørvietnamesiske kommunistgeriljaen, FNL, og Nordvietnamesiske Viet Cong ydmyket USA, og USA’s allierte i Sørvietnam, og Hmong-geriljaen i Laos ble overlatt til fiendens unåde.

    Mot slutten av Vietnam-krigen gjennomførte CIA sitt siste spektakulære kupp, statskuppet i Chile. På denne tiden var media, også i USA, kritiske til USA’s imperialistiske rolle. Men her var det i hvert fall et tilfelle hvor CIA lyktes med det de hadde fore. Sosialdemokraten Salvador Allende var demokratisk valgt. Han begikk angivelig selvmord i 1973, men tusenvis av andre ble utvilsomt henrettet. Det er få som vil forsvare dette kuppet i dag, og kuppet i Chile er et eksempel på aksjoner som har ført til en allmenn antiamerikansk holdning i store deler av verden.

    Den siste store fiaskoen i CIA’s historie er 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror. CIA hadde ingen anelse. USA fikk det nye Pearl Harbour CIA var laget for å forhindre.

    Den yngre George Bush gadd ikke engang å lese de skriftlige briefingene fra CIA, og audiens fikk de ikke. Men de klarte likevel, i tråd med et halvt århundres praksis å desinformere presidenten, denne gangen gjennom den hederlige utenriksminister, Colin Powel, som uheldigvis hadde tillit til CIA’s opplysninger. Vi kjenner historien nå: Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, men han ville gjerne at vesten skulle tro at han hadde det. CIA visste at de ikke visste, men fremstilte sine høyst usikre kilder som nesten 100% sikker informasjon. Og dermed startet USA krigen mot Irak.

    Var Norge noensinne i fare? Neppe, men CIA regnet Håkon Lie som en CIA-informant, i følge Frode Nielsen i boken “Tause menn”. Håkon Lie var åpen overfor CIA om sitt syn på Gerhardsen, som han ikke likte, og som i CIA’s øyne må ha vært å anse som sosialist. Men det var ingen misfornøyde offiserer, eller andre politiske fraksjoner som kunne piskes opp til å gjøre opprør mot Norges sosialdemokratiske regjering. Og Håkon Lie var ingen forræder.

    Sett i ettertid, var kanskje Klassekampens versjon av USA’s politiske rolle i verden nærmere sannheten enn det vi kunne lese i konservative aviser. Det er mulig at de ble forsynt med etterretning fra Sovjetunionen.

    Forfatteren, Tim Weiner er som nevnt amerikaner, og USA-venn. Det som opprører ham mest er den grenseløse inkompetansen amerikansk spionasje har vært drevet med. Et CIA som ikke har greid å trenge igjennom hos noen fiende, og som har desinformert USA’s presidenter. Et annet problem har vært manglende kommunikasjon og tillit mellom NSA, Pentagon, FBI og CIA. Spionasje burde være et redskap for fred og forståelse, og dermed sikkerhet i vid forstand, ikke bare et redskap for å skaffe makt.

    Jeg er fortsatt USA-venn, men det er et stort spørsmål om hvem som har vært den største trusselen i verden, Sovjetunionen eller USA.

    Wilhelm Nichterlein

    Foredrag til Liedertafelet 26. november 2015

    Dere har nok alle sett bildet av at Akershus overlates til Hjemmefronten foran kommandantbygget 11. mai 1945, som første gang ble publisert i Oslo-Pressen 12. mai 1945. Bildeserien ble tatt av Aftenpostens fotograf Johannes Stage, som solgte det til et forlag for 500 kroner. Forlaget tjente 200.000 kroner på å masseprodusere det. Det står i alle norske historiebøker, det finnes i utallige norske hjem, det ble gjengitt som frimerke i 1995 og det skulle ikke forundre meg om det finnes som T-skjorter og kjøleskapsmagneter. Det er kanskje det mest ikoniske norske historiske fotografi.

    I Oslo-Pressen 12.5.45 sto det at Akershus festning ble overtatt av en «hjemmevernsstyrke» på ca 90 mann. Først litt begrepsavklaring: Hjemmefronten var betegnelse på all organisert og uorganisert motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Fra høsten 1944 brukte man betegnelsen Hjemmestyrkene på Milorg og Sivorg, som var underlagt regjeringens kommando. Gruppen som inntok Akershus festning var en Milorggruppe ledet av Terje Rollem (opprinnelig Terje Rolld Martinsen, forkortet Rolld M.), født i 1915, senere oberst i det norske forsvaret. Rollem står til venstre i bildet, med svai rygg i stram giv akt, iført nikkers og Selbumønstrede leggstrømper. Den tyske offiseren som med alvor og verdighet gjør honnør, er major i Deutsche Wehrmacht, Wilhelm Nichterlein. Til siden og litt bak ham står adjutanten, Hauptman (kaptein) Johannes Hamel, i ikke så stram giv akt.

    Hva skjedde egentlig denne dagen? Tyskland hadde kapitulert 8. mai, men naziflagget vaiet fortsatt på Akershus festning den 11. mai, og det var en fullt bevæpnet tysk styrke på 400—500 mann stasjonert der. Rollem fikk i følge den offisielle versjonen ordre om å overta Akershus festning. Han sendte to mann inn for å rekognosere. De gikk inn i kommandantbygningen, og traff Nichterlein og Hamel. Nichterlein sa at overleveringen burde skje til en norsk offiser og ble forespeilet at det skulle komme en oberstløytnant.

    De norske polititroppene fra Sverige hadde kommet til Oslo kvelden i forveien. Polititroppene var på plass med mitraljøser og bombekastere på festningsplassen før hjemmefronten rykket inn på Akershus. «Den tyske kommandanten med sin adjutant kom ut av boligen. Begge gikk bort til kompanisjef Sagberg, som på sin side steg frem, gjorde honnør og kommanderte flaggskiftet. Deretter steg Sagberg to-tre skritt tilbake, hvorpå daværende gruppesjef i Milorg, Terje Rollem, som sto med sine karer til venstre for oss, steg frem og hilste på de to tyskerne», skrev den nå avdøde Eilert Pedersen, som var i Polititroppene og til stede 11. mai 1945, i en kronikk i Dagbladet. Denne versjonen støttes av flere som var til stede blant polititroppene, i følge en kronikk i Aftenposten 1.5.15. Men den beste historien er at Hjemmefronten tok over festningen, og det er den som har havnet i historiebøkene. Det finnes bildedokumentasjon på at selve flaggskiftet ble gjort av Hjemmefronten, og Sagberg eller noen andre fra politistyrkene er ikke med på noen av bildene fra seremonien, noe som ville være veldig rart om politistyrkenes versjon skulle være riktig.

    Rollem ville ikke at det skulle tas bilder, for å ikke provosere tyskerne. Tyskerne anerkjente ikke Hjemmefronten som militære. Men en av Rollems troppssjefer rådet fotograf Stage til å stille opp likevel. Hele billedserien kan finnes på Scanppix’ nettsider, og der ser vi rekkefølgen (fra høyre mot venstre):


    Fra fotograf Stages bildeserie

    Først ser vi Rollem og Nichterlein hilse, før Hamel rekker å komme på plass. Deretter står de og snakker sammen. Det fortelles at Nichterlein holdt en beveget fem minutters tale. Han håpet at vi ville finne festningsanlegget i orden, og gratulerte oss med seieren. Under denne talen har Hamel tatt noen skritt tilbake (dette ville han tydeligvis ikke være med på). Det neste bildet viser det uhørte: at de tar hverandre i hånden. Rollem sa senere at det føltes naturlig i øyeblikket. Nichterlein må ha følt det samme. Men Rollem ble kritisert for å ha håndhilst på en tysker. Deretter tar Nichterlein ett skritt tilbake, og gjør honnør på nytt, lenge nok til at fotografen både rekker å ta et bilde og å flytte kameraet, stille det inn og ta et bilde til. Det første av disse bildene er det som er mest brukt, eksemplaret gjengitt her er signert av Nichterlein. I følge fotograf Stage så Hamel rasende ut, og Stage følte seg der og da ikke sikker på at han ville komme fra dette oppdraget i live. Hamel var nazist, og så sikkert det ydmykende i at festningen ble overlatt til sivilister. I følge min pianostemmer, Lago Pilgaard, som snakket mer Rollem på 1960-tallet, prøvde Hamel å stoppe fotograferingen ved å hevde at det var forbudt å ta bilder på militært område. Merkelig nok sa Nichterlein senere at han ikke la merke til at det ble fotografert. Det kan ikke stemme, da vi ser av proporsjonene i bildene at de er tatt med et normalobjektiv eller en svak vidvinkellinse. Det betyr at bildene må være tatt på maksimum 4-5 meters hold, og det i en flere minutter lang seremoni. En militær hilsen tar mindre enn ett sekund, men Nichterlein har tydeligvis ventet på at fotografen skiftet posisjon, slik at det siste bildet er tatt på litt kortere avstand, og med mer av festningsplassen som bakgrunn.

    Min påstand er at Nichterlein ville at det tredje riket, representert ved nærværet av Hamel, skulle ydmykes på denne måten. Men for å ikke kunne anklages av sine egne måtte han si at han ikke la merke til noen fotograf.

    Hvem var Nichterlein? Han kalles «Josef» Nichterlein i alle norske kilder. Johan Ellefsen, pensjonert bibliotekar ved Deichmanske bibliotek, har brukt tre år på å finne ut mer om ham, og resultatet av hans undersøkelser er gjengitt en artikkel i det lokalhistoriske tidsskriftet St Hallvard 2/2005. Ellefsen oppdaget at han ikke het Josef, men Wilhelm Nichterlein. Han var født i Probstcella i Thüringen i 1886, og studerte musikk ved universitetet i München. Denne sympatiske mannen skal ha holdt konserter i Royal Albert Hall, London, i Paris og i Madrid. Han skal ha konsertert sammen med den elleve år eldre Albert Schweitzer: Schweitzer på orgel i duett med Nichterlein på piano. Dette var en optimistisk tid: store oppfinnelser var i ferd med å forandre verden, det var utsikter til fred i all fremtid i Europa, og Tyskland var en stor kulturnasjon.

    Under 1. verdenskrig ble han truffet av en splint som ikke lot seg operere ut, og som skaffet ham store plager senere. På bildet fra Akershus kan man se at han var dekorert med jernkorset av 1. klasse, krigsdeltakelsesmerke 1914-18 og såretmerke i sølv. Etter krigen slo han seg ned i Naumburg, mellom Leipzig og Weimar (i det senere Øst-Tyskland), hvor han arbeidet som musikklærer ved et gymnas med tittelen Studienrat (lektor), og arbeidet samtidig som organist og kordirigent, med tittelen Kirchenmusikdirektor (KMD) i bykirken St Wenzel. Han hadde ansvaret for konserter, og jeg har funnet en strålende anmeldelse av en konsert han ledet i 1939 i Neue Zeitschrift für Musik (grunnlagt av Robert Schumann), 108. årgang, 1941: «Die Gefamtleitung lag in den Händen von KMD Wilhelm Nichterlein. Seine über-legene Stellung schuf aus dem umfangreichen Klang- körper die eindrucksvolle Deutung des Werks, eine ganz große Leistung.» (Den samlede ledelsen lå i hendene på KMD Wilhelm Nichterlein. Hans overlegne posisjon skapte ut av det omfattende klanglegeme en imponerende tolkning av verket, en glimrende prestasjon.). Han skrev også en liten avhandling om orgelet i St Wentzel, som viser stor sakkunnskap om, og begeistring for det mer enn 150 år gamle instrumentet: «Die Hildebrand-Orgel in der St. Wenzel Kirche zu Naumburg am Saale und ihr Erbauer» (Ludwigsburg 1933). Han hadde en kone og en datter.

    I 1940 ble Nichterlein, som da var 55 år og 40% stridsudyktig på grunn av skaden fra 1. verdenskrig, sendt til Norge som reservekaptein og kommandant for Frontleitstelle, som skulle skaffe billetter og penger i forbindelse med soldaters reiser. Han var altså ikke «kommandant på Akershus festning» som det senere er blitt til. Det var en kontorstilling med tjenestereiser for å sette i gang Frontleitstellen også andre steder i Norge, deriblant Trondheim, hvor Nidarosdomen nok har opptatt ham mer enn de militære oppdragene. Han skrev en tysk versjon av turistbrosjyren om Nidarosdomen: «Der Dom zu Drontheim». Vi har ingen kilder som slår fast at han snakket norsk, men det ville være merkelig om en intellektuell som bor fem år i Norge ikke skulle lære det, og denne oversettelsesjobben og det at han ifølge fengselspresten sang med i norske salmer i kirken, tyder på det. I følge pianostemmer Pilgaard leide han et piano hos Grøndahl, og da han ikke likte å bo på festningen leide han en leilighet i byen. Man kan forstå at nattlige skuddsalver på festningen må ha vært forferdelig å leve med.

    Etter kapitulasjonen i 1940 ble mange norske soldater internert og sendt til Tyskland. Tyskerne stolte ikke på at de ville holde æresord om ikke å yte motstand mot dem. Aggi Kiønig forteller i boken «Damen fra Røde Kors» om en forlovet løytnant som ville vies før avreisen og spurte fengselsprest Dagfinn Hauge om det. Hauge ba Kiønig om hjelp og hun spurte Nichterlein, som hjalp begeistret til med lys og blomster, mat og drikke, i den utstrekning krig og rasjonering gjorde det mulig. Pilgaard forteller en lignende, men ubekreftet historie, om en 25 år gammel hjemmefrontmann som skulle henrettes og som hadde en gravid kjæreste. De ønsket å gifte seg før eksekusjonen, men her kom fengselspresten ingen vei med SS og Gestapo. Fengselspresten spurte så «kommandanten», som kan ha vært Nichterlein, og ikke kommandanten på Akershus festning, som klarte å få ordnet en vielse på cella. «Kommandanten» var ikke bare til stede, han hadde med seg kaker og litt øl, så det skulle bli en feiring. Mannen ble henrettet, men barnets mor ble enke og ikke ugift mor. Etter tyskernes kapitulasjon den 9. mai 1945, trakk en stor del av troppene og de høyeste offiserene seg ut av festningen og slo leir ved Sognsvann. Nichterlein (nå major) ble igjen som eldste offiser for å ivareta overrekkelsen til nordmennene. Han ble dermed fungerende kommandant for festningen. Etter overleveringen dro han og de andre tyskerne på Akershus til Sognsvann, og de ble senere internert i en leir ved Skien. Dette var en leir for vanlige soldater og offiserer i Wehrmacht, ikke de som skulle straffeforfølges etter krigen. Det var en venteleir før hjemsendelse. De som hørte hjemme i østsonen måtte vente lengst, fordi russerne med stor sannsynlighet ville sende dem i krigsfangenskap.

    Nichterlein ble godt likt av nordmennene som hadde med ham å gjøre. Han signerte mange bilder fra seremonien på Akershus festning (jeg så ett av dem hjemme hos bibliotekar Ellefsen), «Wilhelm Nichterlein», med dekorativ fyllepennskrift. En gang han signerte skal han ha sagt «Jeg håper ingen tror at jeg fører hånden opp til en Hitler-hilsen - for den herre har jeg avskydd hele mitt liv». Dette sitatet tyder på at Nichterlien snakket norsk; «den herre» høres ut som norsk med tysk syntaks.

    Han fikk norske venner som kjørte ham rundt i bil for å se til soldater som var sendt på skogsarbeid. Hans 60-årsdag ble feiret med bløtkake. Helge Lindholm, bestyrer for et bataljonskontor for tyske saker samarbeidet til daglig ned Nichterlein, og Nichterlein «holdt alle avtaler til punkt og prikke, og den leiren hvor han førte den interne kommando var alltid i mønstergyldig orden». Lindholm kalte ham også en «ridderlig karakter, en representant for det Tyskland vi dessverre så altfor lite av under krigsårene». Han inviterte noen ganger Nichterlein hjem til seg. Kona var musikklærer, og gjesten fikk spille på hennes piano. Vi vet også at Nichterlein korresponderte med Albert Schweitzer under interneringen ved Skien.

    Noen ordnet med at hans hjemstedsadresse ble endret fra Naumburg i den russiske sonen til Rendsburg i Schlesvig Holstein, som lå i den britiske sektor, så han skulle slippe å bli sendt til fangeleir i Russland. Den 20 juni 1947 ble han skipet til Hamburg. Splinten fra 1. verdenskrig klemte på en nerve, så han måtte opereres i Hamburg. Operasjonen gikk bra, men han fikk blodpropp og døde 26. juli 1947. Kona og datteren rakk ikke til Hamburg i tide. Vi hører ikke mer om Hamel, den andre tyskeren på bildet fra seremonien på Akershus festning. I følge Jørgen von Ubisch, en av nordmennene som hadde mye med Nichterlein å gjøre, var Hamel tilordnet Nichterlein som «politisk oppasser» av nazimyndighetene. I følge Aftenpostens faktaboks var han en fanatisk nazist, men han ble aldri straffet. Han ble borte fra en interneringsleir i Telemark eller på Sørlandet. Kanskje han druknet, kanskje han flyktet. Kanskje til Argentina. Vi kan regne det som sikkert at det ikke var noe hjertelig forhold mellom Nichterlein og Hamel, og at Nichterlein ikke hadde noe imot å stille Hamel i forlegenhet på festningsplassen.

    Nichterlein var motstykket til alle dem som sto for retten etter krigen og hevdet at de bare hadde «fulgt ordre» når de med energi og initiativ deltok i krigsforbrytelser. Han gjorde det lille han kunne for at livet skulle være levelig under krigen.

    Han fortjener en skål!

    Kilder:

    Johan Ellefsen, kronikk i Aftenposten 11.5.01
    Johan Ellefsen: St Hallvard 2/2005 s 37ff. Offiserene som overleverte Akershus festning.
    Naziflagget tilbake via svensker. Øyvind Nordli Aftenposten 1.5.15
    Wilhelm Nichterlein: Die Hildebrand-Orgel in der St. Wenzel Kirche zu Naumburg a.S. und ihr Erbauer, Ludwigsburg 1933.
    Samtaler med pianostemmer Lago Pilgaard, som gjennom 60 års hjemmebesøk har snappet opp litt av hvert.

    Søk i dette nettstedet:


    Viktig informasjon og forbehold